I hyggelig selskap med andre økonomer en kveld i 2002 holdt den kommende sentralbanksjef Ben Bernanke en tale til ære for Nobelprisvinner Milton Friedman.
Den kjente monetaristen skulle hylles, og i sin tale takket Bernanke for dyrkjøpt lærdom. Friedman mente, med henvisning til feilslåtte innstramninger i pengepolitikken under de harde tredve-årene, at nedgangskonjunkturer burde bekjempes med stimulerende pengepolitikk. Satt på spissen, og hvis det var det eneste som kunne hjelpe, ville det være fornuftig å dumpe pengesedler fra helikoptre. Friedmans helikoptermetafor er siden blitt stående som bildet på maksimal gass i pengepolitikken.
Den amerikanske sentralbanken varslet i forrige uke at den ville tilføre likviditet til bankene ved å kjøpe deres obligasjoner for boliglån. Samtidig sa sentralbanksjefen at han ville holde rentene uendret ut 2015, og sist, men ikke minst, at de ville føre en ekspansiv pengepolitikk selv etter at økonomien hadde snudd opp til høyere vekstrater. På pressekonferansen etter dette historiske rentemøtet gikk sentralbanksjefen langt i å antyde at det var sysselsettingstallene som måtte ta seg markert opp før det kom på tale å heve rentene igjen. Inflasjonen bekymret han seg lite for.
I motsetning til tidligere tiltak, kom ikke denne runden med ekstraordinære lettelser som resultat av en krise eller i en situasjon hvor det finansielle system sto i fare. Nå var det rett og slett bare aggressiv bruk av de virkemidler man har til rådighet for å bedre enn økonomi som gikk litt for sakte. Kall det gjerne for et velment forsøk på å øke farten i produksjon og sysselsetting. Et forsøk på å få opp sysselsettingen tilstrekkelig til at arbeidsledigheten kunne falle markert.
Velment, ja! Klokt, tja?
Mange økonomer er nå ute og advarer mot denne rause pengepolitikken. Det kan bli inflasjon. Selv har jeg litt problemer med å forstå kritikken. Hva annet kan sentralbanken gjøre? Den skal jo hjelpe til og bekjempe – ikke bare bivåne – nedgangstider, hvor enn de måtte oppstå.
Selv i dag, mer enn fire år etter finanskrisen, er det klart færre mennesker i jobb i USA enn det var før Lehman Brothers gikk overende. De svake arbeidsmarkedene skader økonomien og presser lønnsveksten ned. En lønnsvekst som i dag er klart lavere enn inflasjonen.
Heller ikke boligmarkedene ser ut til å ta av. Boligmarkedene ser på overflaten ut til å ha stabilisert seg, men i dag er det om lag dobbelt så mange boliger som eies av bankene (midlertidig), enn det er boliger for salg i det åpne marked. Det vil gå mange år før boligmarkedene kan friskmeldes.
Det er i det hele tatt vansklig å se hva problemet med lavrentepolitkken skulle være. Statsfinansene er skjøre og dollaren er altfor sterk til at amerikanerne kan håpe på balanse i sin utenrikshandel.
Faktum er at de nye virkemidlene i seg selv neppe er nok til å løfte amerikansk økonomi. Det må nok sterkere lut til for å få ned arbeidsledigheten.
Forrige ukes dramatiske grep var nok ikke siste gang Helikopter-Ben må ut og fly.