I glade ungkarsdager bodde jeg i et veldrevet borettslag på Grünerløkka, nærmere bestemt i Torvbakkgata, hvor folk fra alle verdensdeler hadde slått rot. Det var sikkert et krevende borettslag å drive for vår omstridte og egenrådige, men også dyktige og sterke styreleder. Han la seg opp i det meste og få turte å trosse hans påbud. Kanskje nettopp det var en hård hånd, og god hjelp fra OBOS-sentralt, som måtte til for at idyllen skulle blomstre?
I norsk politikk er det åpenbart at vi trenger flere Narvestad typer. Politikere som har drømmer om å perfeksjonere norske bomiljøer. Vi må selvfølgelig ikke glemme resten av verden, men det er forstemmende når du hører litt for mange av våre politikere uttaler seg med større innsikt og mer engasjement om fjerne himmelstrøk, enn de har for sine hjemlige boligstrøk. Internasjonalt arbeide er også viktig, men la oss ikke overdrive troen på hva vi kan utrette. Vi klarer ikke hindre kriger og konflikter i Midt-Østen. Afrika er snart stor nok til å klare seg selv. Men det vi har full styring på, er våre egne skjebner, våre bo og oppvekstmiljøer. Og her trenger det moderne Norge stor innsats fra engasjerte folkevalgte.
Vår finansminister hyrte inn selveste vaktmester Narvestad, da han la frem sine reformer av boligskatter for en tid tilbake. Dette bør følges opp. Kanskje vi ved neste Stortingsvalg kan supplere den store utenrikspolitiske debatten i NRK, med en debatt om boligpolitikk hvor en erfaren styreleder fra OBOS stiller som programleder?
Også resten av Europa har mye å lære av norske boligbyggelag. For hva er vel EUs 27 land annet et stort bofellesskap for europeere? Et fellesskap hvor en god del av kontinentet sliter med bomiljøer, skoler, et dårlig fungerende arbeidsmarked og dårlig styring.
Finansene volder problemer. Som i ethvert borettslag er det noen EU land som ikke vil betale husleiene eller stille på dugnader. Ikke uten grunn er det nå sterke rivninger mellom de som er luta lei av å betale for unnasluntrere, og de som bedyrer at gjør så godt de kan, men nekter å være med fellesskapets spleiselag. Her i ligger det sprengstoff. Vel så mye som overføringene av penger, tror jeg mange lavtlønte nord-europeere er lei av kafébildene fra land som lever over evne. Det er ikke sikkert at dette bofellesskapet holder sammen. Oddsen for at de holder i hop vil trolig øke med litt fastere styring fra sentralt hold.
I det hele tatt er den såkalte europeiske finanskrise i stor grad et spørsmål om styringsevne. Problemene til Europa er ikke uoverstigelige, og vi trenger heller ingen nye oppfinnelser for å bringe oss tilbake til vekst og velstand. Imidlertid er det maktpåliggende at samfunn som har vært vannskjøttet, endrer sin styringspraksis – gjerne ved hjelp av gode råd fra Norge. Vår rolle er imidlertid litt begrenset da vi har valgt å stå utenfor dette fellesskapet, dette sameiet.
Nordmenn kan lett bli som villaeieren som klager over bråket fra den nærliggende boligblokka, med velmente, men irriterende råd om alt fra klesvasken som henger for lenge ute til ungenes leggetid.
Vi er egentlig på vei inn i Narvestads æra, hvor stadig flere politikere i de fleste land må fornye og videreutvikle sine innbyggeres bomiljøer og levekår. Der hvor vi tidligere hadde behov for visjonære ledere, er det nå behov for en generasjon som finner glede av å gå på gjengrodde stier på sine hjemsteder. Denne type politikere har mye å lære av norske boligbyggelag.