Norge må tilpasse sine renter til de tidvise kaotiske markeder for statspapirer i Europa. Uten at det nødvendigvis blir noe klart brudd med de senere års pengepolitikk tyder mye på at Norge i overskuelig fremtid vil måtte fokusere mer på renteforskjellene vi har mellom norske og europeiske statspapirer, når vi fastsetter våre egne styringsrenter. En kan si at inflasjonsmålet er suspendert så lenge Euro-kursen er plaget.
Det er noen ting som er såpass vanskelig å unngå, at de blir litt uunngåelige.
Uansett hvor mye folk trener, gurgler og mediterer, i penalet skal de. Før eller siden. Likeledes er det med rentenivået. Etter litt hevinger og senkinger fra sentralbanken, noen taler og formaninger fra dens sjefer, finner renten sitt naturlige leie. Våre renter blir hva vi fortjener. Ikke hva vi selv synes vi burde ha, men hva resten av verden priser våre kreditter til.
Dette er et nytt regime for Norge. Et regime som mange norske økonomer har problemer med å ta innover seg. Vi har ikke lenge kontroll over vårt eget rentenivå. Erfaringene fra Sveits burde skremme. Etter å ha sett sin valuta eksplodere i verdi, brukte de absolutte alle virkemidler i forsøk på å svekke den igjen. Til slutt havnet sveitserne i et fastkursregime med null i rente og en valutakurs som er opp en fjerdedel mot Euro siden finanskrisens utbrudd. I norsk målestokk vil det si 6-blank mot Euro.
Null i rente kan være farlig. Når det ikke koster noe å låne, blir folk fort slumsete med pengene sine. Null i kostnad for denne edle ressurs oppmuntrer nærmest til sløsing med egenkapital. En sløsing som kan gjøre oss fattigere over tid.
Moderne samfunn blir ikke rikere av å jobbe hardere og svette mer, men fordi de arbeider bedre og intensiverer bruken av kapital på stadig mer innovative måter. Respekten for kapital, denne blandingen av størkna mannesvette, lottogevinster og petrogaver fra vårherre, ja, det er viktig. Men uansett hvor farlig det er, det er godt mulig vi havner på null i rente. Norge har ikke lenger kontroll over sitt rentenivå. Nordmenn får låne gratis – hvis det er det verden vil.
Saken er den at prisen på våre kroner – dens valutakurser og renter – er som alt annet, avhengig av hva folk vil betale for det. Skulle verdens hunger etter kroner fortsette å øke, er det fint lite vi kan gjøre for å dempe appetitten, annet enn å pøse på med kroner til stadig dårligere rentevilkår.
Skulle verdens forkjærlighet for vår valuta derimot snu til hat, vil naturlig nok krona bli like lite verd som feriebilder fra et brutt ekteskap.
Mitt tips er imidlertid at verdens sju milliarder mennesker gradvis vil bli mer glad i krona vår. Ikke alle, men tilstrekkelig mange av dem til at det blir et press på kronas verdi og dets renter.
Se på våre naboland, Finland, Danmark, Sveits og Tyskland. Deres stater låner alle tidvis til negative renter. Hva i all verden har disse landene gjort for å fortjene det? Og hvorfor putter heller ikke deres kreditorer pengene i Norge i stedet? Selv null i Norge er bedre enn garantert tap i våre naboland.
Så glem norske eventyr om provinsielle inflasjonsmål og selvstendighet i rentesettingen. Kapitalismen fungerer globalt. Sparemidler slår i dag over landegrensene med voldsom kraft og utligner alle risikojusterte avkastningsforskjeller.
Norges Bank håper at kronas tidvise svake likviditet skal gjøre det mulig å holde et særnorsk rentenivå, men for hver gang de store sentralbankene forsøker å drukne markedene med likviditet blir dette argumentet svakere og svakere. Virkelig dramatisk blir det om den norske krone skulle bli en viktig verdioppbevarer for et utall sentralbanker. Da blir i praksis etterspørselen etter kroner uendelig stor, selv til null rente.
Andre land som Storbritannia, USA, Japan og Sveits har klart å leve med et slikt regime. Vi overlever nok vi også, selv om null i rente skaper nye farer for nordmenn som har beholdt barnetroen på inflasjonsmålet.