Det startet med Japans 1990-tall, og ventes i Europa i årene etter finanskrisen, men er nå dokumentert for USA.
Hva er det jeg snakker om? Tapte ti-år naturligvis. Den realøkonomiske følgesvennen til finanskrise og skyhøy arbeidsledighet.
Mye av dagens konjunkturdebatt er for nærsynt. Det blir mange kommentarer og vurderinger knyttet til dagens rente, arbeidsledighet og demonstrasjoner i gatene. Litt for mye av det vonde spør du meg. Her blir det altfor lett å fortape seg i detaljer og glemme de lange trender.
For det er nettopp de lange, tunge trender som er interessante. I Japans tilfelle har folks inntekter vært stagnante i mer enn ti år. Folk har klart seg sånn noenlunde kun takket være at prisene på konsumgoder denne periode har vært jevnt fallende.
50 000 dollar spørsmålet
I USA fikk vi i går nye tall som viser at husholdningenes inntekter i fjor var på samme nivå som i 1995. Den gjennomsnittlige amerikanske husholdningen hadde i fjor drøye 50 000 dollar å rutte med. Hva er bemerkelseverdig er at amerikanerne i denne perioden har sett god vekst i produksjonen per arbeider. Samtidig har det offentlige delt ut store beløp i skatteletter, noe som burde ha avleiret seg i økt kjøpekraft til arbeidsfolk, men den gang ei.
Utsiktene for neste år er heller ikke gode. Den gjennomsnittlige amerikanske husholdning kan ikke regne med økt kjøpekraft neste år.
Naturlig nok er årene etter finanskrisen spesielt ille, men forholdet mellom finanskrise og realøkonomisk tilbakegang er et litt høna-og-egget problem. Ble kanskje finanskrisen ille fordi næringslivet i forkant av krisen hadde store problemer over lengre tid? Det kan i hvert fall i ettertid se ut som om de landene som ble hardest rammet av krisen i 2008 hadde det svakeste utgangspunkt.
For Europa er det på samme måte usikkert om lavkonjunkturen vi er inne i lar seg løse bare ved hjelp av økte garantier til utsatte EU-land. De annonserte tiltakene fra Den Europeiske Sentralbanken (ESB) er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige til å gi oss en konjunkturoppgang på kontinentet.
Neste år skal mange europeiske land stramme inn på livreima og det er uvisst om det er mulig for det pan-europeiske BNP å øke i 2013. Trolig vil den samlede produksjonen i de27 EU-landene være om lag det samme neste år som i år.
Stagnasjon er en dramatisk (, men nesten bombesikker) prognose. Uten økonomisk vekst vil trolig arbeidsledigheten i Euro-området stige med om lag ett prosentpoeng fra dagens allerede rekordhøye 11,3 pst.
Eurostagnasjon er viktig – også for Norge. Hvis våre naboland har høy og jevnt stigende arbeidsledighet, vil det være et sterkt press på sentralbankene i mange land for at de skal spore litt, ihvertfall bittelitt økonomisk vekst.
Gjennom hele neste år vil med andre ord Norge leve i en stagnant verdensdel som trykker penger. I en slik verden vil det være et vedvarende press også på norske renter NED og et ditto press OPP på EURNOK. Og det gjennom hele neste år.