Summer in the city

I dag har jeg vært på OBOS sin store boligpolitiske konferanse. Dette må være Norges beste og viktigste boligkonferanse med velforberedte, kortfattede innlegg som denne gang ble profesjonelt loset av vakre Haddy N’jie, kanskje best kjent som vertinne for vår Melodi Grand Prix i 2010.

Temaet for konferansen var boligkvalitet i byene, med fokus på Oslo.

Vi skal bygge bedre, tettere og mer tilpasset det moderne menneske. Mye kreves av arkitektene. Derfor var det svært så interessant å høre flere arkitekter uttale seg om dagens utfordringer. De var som alltids litt uenige, og det er bra. Hadde våre arkitekter tenkt likt, ville våre bydeler blitt altfor like.

For en barnefar fra Bærum var det kanskje litt lite om familienes problemer, men en konferanse kan ikke inneholde alt. Hovedfokus var hvordan vi skulle kunne ta i mot den voldsomme befolkningsveksten som de fleste demografer venter Oslo vil få i årene som kommer.

Konferansen ble åpnet av vår miljøvernminister Bård Vegar Solhjell som holdt en ganske imponerende analytisk gjennomgang av utfordringer ved å drive boligpolitikk i urbane strøk. Gode analyser, men uten noen klare konklusjoner for hvordan flokene i hovedstaden skal løses, annet enn at vi bør bygge i høyden. Et forslag som ble en gjenganger.

Byplansjef Ellen de Vibe ga en fascinerende innføring i behandlingen av byggesaker. Ingen skulle være i tvil om at dette var kompliserte greier med mange hensyn å ta. Oppløftende var det likevel å høre hvordan hun jobber konstruktivt for å komme i best mulig dialog med utbyggerne. Hvorpå en av dem, OBOS sin egen Hans Dahl, kunne fortelle om alle de utfordringene han selv hadde møtt ved et konkret prosjekt på Løren i Oslo.

Hvordan man skal tilpasse seg til befolkningsveksten var også et sentralt tema for byråd Bård Folke Fredriksen. Jeg tror han traff spikeren på hodet da han kommenterte at i dag er boligpolitikken rommet hvor for mange samfunnsproblemer skal løses. Det er ikke den enkelte regulering som skaper problemer, men summen av de mange fromme ønsker om å lage pene, handikaptilpassede, energieffektive boliger med nøyaktig en garasjeplass (og en bod) hver, som blir bitte litte gran for mye for de unge i etableringsfasen. Det de trenger, og har råd til, er noe mye enklere.

I sine kommentarer redegjorde konsernsjef Martin Mæland for hvordan tenkingen var rundt mange av OBOS sine kritiserte boligprosjekter. I detalj redegjorde han for hvordan arkitekter og OBOS sine byggeledere hadde klart å lage gode og populære boligområder på selv de vanskeligste tomter.

En rød tråd gjennom konferansen var at det overordnede mål, eller den grunnleggende forutsetning om du vil, for boligutviklingen i Oslo er at befolkningen MÅ vokse sterkt i årene som kommer. Erling Dokk Holm gjorde nesten Billie Shakespeare ord til sine (og trakk det nesten så langt) at det eneste tenkelige sted for akademikere var innenfor bompengeringens grenser. Kanskje er hhv Lørenskog og Bærum sivilisasjonens siste utposter?

Han hadde også interresante vurderinger av vellykket arkitektur. Jeg har aldri tenkt på flytting av matjord som en enkel løsning av problemet med nedbygging av dyrket mark.

Men er dette nødvendig i et Norge som er relativt stort og folketomt? Oslo kan uansett ikke bygge seg ut av en befolkningsvekst, hvis det er altfor mange som ønsker å bo her i byen. Folketilveksten vil alltids kunne trumfe utbyggingen av boliger.

– Build it and they will come, som amerikanerne sier.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor det er så viktig at Oslo skal bli så svær. Selv bor jeg i Bærum og her håper jeg at man dropper gigantomanien for heller å satse på å løse innbyggernes små og store utfordringer. Mine egne erfaringer er at sosiale problemer øker kraftig når du skal røre tusenvis av mennesker sammen – og det i en fei. Adferdsproblemer i ungeflokkene er nesten ikke til å unngå.

Vel, flertallet vil det annerledes. Norge får nå sin metropol som jeg tipper blir lik de fleste. Prangende muséer, høye hus med mer, og evige diskusjoner om nedbygging av grønne lunger, balkonger, lys og barnas mangel på ren luft.

Før eller siden må imidlertid noen ta opp problemet med at altfor mange vil til Oslo. For å unngå det må vi bli flinkere til å ta hele landet i bruk. Vi trenger med andre ord en distriktspolitikk som er effektiv. Ikke dagens regime hvor styrt avvikling av mang en bygd – og en forvokst hovedstad – blir endestasjonen.