Ingen konjunkturbølger med dets opp- og nedturer er like, men det er noen mønstre, svake ekko, du kan dra kjensel på når du sammenligner de ulike lands opp- og nedturer.
Utgangspunktet er gjerne gode tider hvor alle har de beste intensjoner.
Næringslivet går godt og det er sunn verdiskaping i mange deler av økonomien. Kanskje starter det hele med investeringer i nye næringer? Investeringer som slår heldig ut og gir grobunn for høy fortjeneste, sterk lønnsvekst og stigende boligpriser. Over tid blir konsumet viktigere og ofte så høyt prioritert at godtfolk glemmer å fornye seg. En tid for smil og latter, men den varer ikke evig. Det er sjeldent å se at en glup idé eller gullåre for den saks skyld, kan bære vekst og velstand til evig tid.
Kontinuerlig innovasjon og hardt arbeid trengs for å skape varig vekst, og vi blir gjerne litt sløve av for mye velstand. Innovasjon som med oppsparte midler kan omdannes til maskiner, utstyr, bygg og anlegg. Og når de oppsparte midler uteblir, og de drikkes jo gjerne opp på konjunkturtoppen, kan de lånes.
Det er her høykonjunkturens akilleshel kommer til syne. I de gode tider slipper man å spare fordi alle i finansmarkedene er dine venner. Good time friends. Når etter hvert ryktene går om at de fantastiske tidene ebber ut, lukter de minst trofaste av de nye tidligere så utlånskåte vennene lunta, og vil ha pengene sine tilbake igjen. Som Mark Twain sa: Bankfolk låner gjerne ut paraplyer når sola skinner, men vil ha dem tilbake igjen når det varsles regnvær.
Slik føler nok sør-europeere det i dag. Nord-europeere som lånte villig vekk i de gode tider jobber nå febrilsk for å få ut pengene sine.
Enten oppgangen svinner hen fordi penger trekkes ut eller den dør av mer naturlige årsaker er det alltid slik at dårlige tider følger de gode. Alltid og uten unntak. Økonomer som Herman Minsky mente nærmest at det var en naturlov at høykonjunkturer som ble forlenget av vennligsinnede finansfolk, måtte ende i knall og fall.
De dårlige tider er aldri bare tragiske, men bringer tvertimot mye godt med seg. Bedrifter effektiviserer, husholdninger tar opp igjen gamle kjerringråd ved å gjenoppfriske sine sparekunster. Ungdom jobber mer med studiene og vi blir alle litt mer ydmyke.
Over tid leges alle makroøkonomiske sår og man tar sats for å skape en ny oppgang. En oppgang som normalt ernæres og forsterkes av ekspansive tiltak som lave sentralbankrenter og rause statsbudsjett. Spørsmålet for mange land, som i dag sliter med svake konjunkturer, er imidlertid om de får den hjelpen de trenger.
Fortsetter de å stramme til i sine offentlige budsjetter samtidig som de straffes i kredittmarkedene kan neste år bli ganske så stygt mange steder. Styggere enn det som nødvendig er. Og i enkelte land – ganske så grusomt