Det hjelper å sove litt før man skriver om oppsiktsvekkende nyheter. Spesielt når saken er EUs siste toppmøte, hvor det finnes litt forskjellige versjoner av hva som ble sagt – og hva som bare ble antydet.
Utgangspunktet for toppmøtet var ikke av de beste i en uke hvor Spania og Italia så sin kredittverdighet truet av gjentagne nedgraderinger fra de store kredittbyråene. Aksjeinvestorer var deprimerte. Derfor ble reaksjonene i markedene på et ganske så vagt toppmøte overveldende. Sterk kursoppgang på de fleste børser og nedgang i kredittpremiene i mange europeiske land ble resultatet.
Hva var det faktisk som ble oppnådd?
Skal en tro media så slapp sør-europeere å love ytterligere reformer av sine skakkjørte økonomier, samtidig som de fikk tilgang til friske penger på lempeligere vilkår enn før.
Alt skal overvåkes av et nytt tilsyn, men dens rolle ble mer antydet enn avklart.
Markedene har tolket avtalene som en suksess, men det er grunn til å frykte at dette kun var slaget Sør-Europa vant i en krig mot omstillinger og fornuft som de er nødt til å tape. En midlertidig seier mot modernisering av sine aldrende, konkurranseudyktige og finansielt sårbare regimer. Ser en bort i fra de hundre og tyve mrd Euro som nå øremerkes til veksttiltak, og som er en siderett i den store sammenheng, er det ikke mye suksess for sør-europeerne å juble for.
Sannheten er at når en ser hele uken under ett, både uroen før toppmøtet og redningen som tilsynelatende var billige penger fra nord, så avslører det i virkeligheten hvor svakt fundamentert finansene i Sør er. Landenes egne innbyggere tør ikke stole på Sør-Europas banker og de politikere som de selv stemmer frem. Og skal EU fortsette å fungere på den måten at hver gang det meldes om krise, så må penger hentes fra Nord, vil organisasjonen neppe kunne overleve i sin nåværende form.
Alle EU-land må ha noe å bidra med fra tid til annen. Det kan ikke være slik at bare nord-europeiske land skal omstille sitt næringsliv og skyte inn midler til EUs ulike fond. Nå er det riktig nok en sannhet at alle fond i EU, og i Euro, får bidrag fra samtlige land – også de som mottar midler. I nettoforstand er det imidlertid stadig oftere at sør-europeere mottar, mens de i nord ender opp som nettogivere.
Hvor går EU nå? Det er litt interessant å se at summen av midler som er stilt til rådighet for stabiliseringsfond ikke er endret fra det forrige toppmøtet. Det er og blir fem hundre mrd Euro til ulike stabiliseringsformål. Det nye nå er at det blir langt flere formål nå enn før som de avsatte midlene skal brukes til.
Det europeiske stabiliseringsfondet EFSF (som senere skal bli det evigvarende ESM) skal nå kunne kjøpe bankgjeld direkte, mens det tidligere bare kunne brukes til nyutstedte statspapirer med redningsaksjoner som formål. Nå skal fondsmidlene også kunne brukes til innskudd av kapital i utsatte banker – og det i store mengder.
Spania kan nå få opptil hundre av den samlede pott på fem hundre mrd Euro i direkte kapitaltilførsel for sine skadeskutte banker. Irene og portugiserne spør seg imidlertid nå: Hvorfor skal ikke også vi kunne få noe av midlene på det vi allerede har utbetalt til bankene? Selv om fredagens avtale åpenbart hadde som formål å løse Spanias nåværende krise, er ikke Spania nevnt ved navn. Og siden alle 17 Euroland bidrar med midler, må alle også kunne få. Dette selv om det da må utbetales i etterkant av de låneopptakene som landene faktisk har gjennomført.
Men ikke bare Spania, Portugal og Irland skal nye godt av midlene. Lille Kypros har allerede meldt inn ønsker på om 10 mrd Euro. Italia kan umulig være så veldig langt bak i løypa.
Italia fikk til og med gjennomslag for at fondet skulle kunne brukes til å kjøpe statspapirer som eies av finansielle institusjoner, husholdninger og bedrifter. Dette skal hindre markedsrentene å bli såkalt ’’urettferdige høye’’. Akkurat hvor høye renter som kreves for at pengene skal utbetales er imidlertid litt uklart. Det er lett å tenke seg at italienere foretrekker en lavere terskel for bruk av midlene enn tyskerne gjør.
Summeres de ulik bruk av midlene: Tidligere, nåværende og fremtidige banktilførsler pluss støttekjøp av statsobligasjoner i annenhåndsmarkedene, så er det åpenbart at selv fem hundre milliarder Euro ikke rekker langt.
Og neste gang er det ikke sikkert at det er noe penger å hente for folkeslagene i Sør. Spesielt nå som sør-europeere hyler og skriker av glede for sin seier over hun som er hovedsponsor (i netto forstand), Forbundskansler Angela Merkel i Tyskland.
Faktum er at EUs toppmøte setter et ubarmhjertig fokus på hvor syk samfunnsøkonomien i Sør-Europa faktisk er. Vi kan bare håpe at statsledere i ulike land gjør mye fornuftig før de treffer knappestøperen ved neste korsvei.
Uten tegn til fremgang i strukturelle reformer så blir det neppe mere midler til sør-europeere fra sine nord-europeiske frender.