Hva hvis problemene i verdensøkonomien ikke løses i løpet av det neste året, men bare avløses av nye problemer? Dette til forskjell fra en standard makroanalyse, som jo gjerne lyder:
Det var en gang en makroøkonomi som hadde store utfordringer. Etter mye frem og tilbake, oppganger og nedturer, gikk det bra til slutt – bare makroøkonomenes råd ble fulgt.
De fleste makroøkonomiske analyser, også mine egne, tar denne formen, og det har faktisk vist seg å stemme: Vi får stadig høyere levestandard, arbeidsledigheten synker til normale nivåer og rentene kommer opp.
Utsiktene for 2013 tilsier imidlertid at vi avviker fra denne mal. Jeg har ingen løsninger på neste års utfordringer. Det kan fortsette å gå bra i Norge, men våre naboland må belage seg på vedvarende vanskelige tider.
Neste år tegner til å bli et stagnasjonsår, et riktig arbeidsår, hvor vi forhåpentligvis får løst litt opp i de omstillingsbehovene som preger verdensøkonomien.
Hva er de største omstillinger som kreves?
For OECD-landene gjelder det om finne frem til nye bærekraftige næringer. Finanskrisen var i virkeligheten erkjennelsen av at samfunnsøkonomien i våre modne industriland ikke hadde noen noen underliggende sunn utvikling. Ingen evne til å bære et fjell av gjeld. Den økonomiske veksten var i mange år i for stor grad kredittdrevet. Økende gjeldsgrad var motoren i samfunnsutviklingen, og når forgjeldingen stoppet, ja da var det også mye annet som sto dørgende stille.
Også resten av verden må omstille seg. I de fremvoksende økonomier har det i senere år vært storsatsing på eksport, og ukritisk investeringsaktivitet som sto for det alt vesentligste av den økonomiske veksten. Heller ikke denne type vekst kan vare evig. Nå må også disse økonomiene lære seg nye kunster.
I Norge har vi gjort oss avhengige av raus bruk av oljepenger og vekst i oljeinvesteringene. Den norske levestandard hviler tungt på en oljepris som har tredoblet seg det siste ti-år. Vi kan bare håpe at det varer.
Noen steder, som i Sør-Europa, er problemene like akutte som de var under finanskrisens første dager. Her må banker berges, slaktes og selges. Statsfinansene må rettes opp. Noen sør-europeiske land har bare så vidt rukket å komme i gang med de omstruktureringene som må til for at de skal bli konkurransedyktige og livskraftige samfunn. Hele neste år, og flere til, går nok med til rette opp skakkjørte økonomier, ta tap i banknæringene og i siste instans gruse tidligere års så altfor rause pensjonsløfter.
Bildet er ikke bekmørkt. I sum trenger ikke dette bli en altfor ille konjunkturutvikling for verdensøkonomien. Ingen svartedaud. Trolig vil verdensøkonomien kunne vokse med et par prosent også neste år.
Det kan imidlertid bli en prøvelse for de som utålmodig spør seg om ikke veksten snart vil komme tilbake til gamle høyder. Tøft blir det for de millioner av unge mennesker som fortsatt vil være utestengt fra det normale arbeidsmarked. Oppoffrelser vil det kreve av de gamle som ser sine pensjonsplaner i ruiner. Sentralbankene må lære seg stadig nye metoder for å stimulere økonomiene.
I sum tyder mye på at 2013 blir en tålmodighetsprøve for godtfolk i mange land. En prøve vi bør bestå, uten krig, omveltninger eller væpnede konflikter, og forhåpentligvis med en oljepris nær dagens nivåer. Men man vet jo aldri.