Midtens rike har vært på en fantastisk reise siden de økonomiske moderniseringene for alvor tok til på begynnelsen av 1980-tallet. Kineserne tok til seg den asiatiske utviklingsmodellen med investerings- og eksportledet vekst. På veien har Kina rukket å bli blitt verdens nest største økonomi med romslige overskudd i utenrikshandelen og enorme valutareserver.
Før jeg forklarer hvorfor æraen med unormalt sterk økonomisk vekst nå går mot slutten, bør vi se litt på de siste data, men aller først noen anekdoter:
– Meldinger om millioner av tomme leiligheter popper opp på nettet.
– Enorme lagre av råvarer i mange kinesiske byer gjør fraktbåter ledige. Så håpløst er det blitt for rederne at de sender båtene utaskjærs, helt ned til Sør-Øst Asia.
– Bilforhandlere melder også om økende lagre og rabatterer nå biler der det tidligere var ventelister
– Valutakursen svekker seg mot USD og børsene faller
Ok, så er ikke anekdoter sannhetsvitner, men den offisielle statistikken regnes ikke for å være pålitelig den heller. For hva den er verdt er heller ikke statistikken overveldende sterk.
Prisveksten er for kraftig nedadgående og er nå negativ fra mai til juni. Importveksten til landet er neste halvert fra mai til juni, og galluper for innkjøpssjefer i industrien indikerer at veksten i industriproduksjonen er på vei til å toppe ut.
Hvorfor faller så veksten?
Mye tyder på at den asiatiske vekstmodellen har begrenset levetid også for Kina. Det finnes ikke noen nøyaktig oppskrift på den asiatiske utviklingsmodellen, men de mest vellykkede asiatiske økonomier har blant annet satset på:
– Høye investeringsrater, gjerne basert på egne sparemidler
– Eksportledet vekst,
– Urbanisering, med et effektiviseringspress i landbruket
Nå som Kina har fått millioner av tomme bygninger, et nettverk av høyhastighetstog og store overskudd i utenrikshandelen er det ikke klokt å fortsette i samme spor som før. Urbaniseringen vil nok fortsette i mange år fremover, men veksten i yrkesbefolkningen er minimal. Uten vekst i antall arbeidere vil den samlede BNP-veksten være nær økningen i produksjon per ansatt.
Noen håper at veksten i produktiviteten vil bli overveldende stor, men jeg har mine tvil. Fremgangene i produksjonen per arbeider har vært høy i en årrekke, så mye av de enkle forbedringene er tatt ut. Fremover skal dessuten mer av veksten komme i de tjenesteytende sektorene av økonomien, hvor det er mindre rom for effektivisering enn i de vareproduserende næringer.
Riktignok får vi nå de obligatoriske rentekutt, budsjettøkninger, nye demninger osv, som gjerne kommer med motkonjunkturpolitikk i dårlige tider, men det vil ikke endre på de lange linjene i samfunnsøkonomien.
Kinas æra med unormalt høy vekst, en periode som startet med de fire moderniseringene, ebber nå ubønnhørlig ut.