Konkurser er ikke hva det engang var. Bilder fra depresjonen i mellomkrigsårene forteller oss om familier som tråkker barbeint gatelangs på støvete veier, etter at de mistet alt i en spektakulær konkurs.
Nu går det (altså konkurser) så grenseløst mye bedre. Mens jeg skriver, gløtter jeg på boliger i det konkurstruede Spania. Ganske mye fint å velge i, særlig når en ser på prisklassen 50-150 millioner kroner. Svømmebasseng, herregårdshus, tennisbaner og, naturlig nok, portnerboliger til tjenerskapet.
AAAAAH, disse formiddagstimene i Barcelona er deilige, og drinkene smaker ekstra godt, når herskapet vet at andre folkeslag tar regningene. De samme scenene utspiller seg denne formiddag ved mangt et svømmebasseng i Athen, Lisboa, og i Madrid.
Hvordan kan dette ha seg? På en eller annen måte har europeere vendt seg til en livsstil hvor store deler av byråkratiet, de rike, banksjefene og deres nærmeste venner skal skjermes for enhver innstramning. Arbeidsfolk og småbedrifter må selvfølgelig unngjelde for finanskriser og vanstyre, men de som står ved roret i både privat og offentlig sektor må ikke røres.
Jeg har litt respekt for tradisjoner og kutyme i land og kulturer jeg ikke kjenner godt nok til å forstå. I det generelle tilfelle må ulike folkeslag finne hjemmesnekrede løsninger på sine særegne utfordringer, hvis og bare hvis, det ikke skader andre.
Flokene starter ved nettopp det faktum at land som har valgt å skjerme sine eliter og heller skjære ned på barn, unge og deres hardt arbeidende foreldre er en del av et fellesskap, Den Europeiske Union. Landene har et ansvar for å føre en tilstrekkelig fornuftig politikk til at unionen kan blomstre. De ber også långivere fra utenfor Euro-sonene om lån slik at både gammel gjeld kan betjenes samtidig som friske midler skaffes til en ny runde i baren.
At vi er med på dette, uten motforestillinger, er egentlig litt pussig. Også de som låner ut penger har et selvstendig ansvar for å stramme opp sine låntagere.
På en eller annen måte så trenger Euro-landene nye mekanismer hvor de herskende klasser faktisk får svi og det hardt når deres samfunn står i fare for å misligholde gjelda. Herunder må det bli lettere å slå kommuner, byer og regioner og i siste instans nasjoner konkurs.
Faktum er at Europa – i samarbeid med det internasjonale samfunn – var på vei til å etablere rutiner for konkurshåndtering og gjeldssanering i det de fikk til et kontrollert mislighold av den greske stat. Nettopp fordi dette misligholdet fungerte godt, bør europeiske politikere satse på tilsvarende løsninger for andre statlige og kommunale kreditorer.
Det å ta ned formuene hos de rike kan vise seg å bli vanskeligere. Kutt i offentlige ansattes lønn og pensjoner har vært prøvet, men det er ikke her de store pengene er. Trolig må nye avtaler også ha klausuler som bidrar til å bekjempe korrupsjon og misbruk av offentlige midler.
Kanskje burde man ha en sannhetskommisjon hvor folk kunne fortelle om sine korrupte liv, mot redusert straff? Skal en tro avisene har mang en sør-europeisk politiker blitt rik først etter han ble valgt i parlamentet eller bystyret.