Everybody knows this is nowhere

Vel, det er faktisk litt deilig. Etter noen uker med daglig turbulens av det ukomfortable slaget (; svingninger er alltid mer gøy når det går oppover), er det i dag dørgende stille i markedene. Derfor anbefales alle å lene seg tilbake og lytte til Neil Youngs gamle hit: Everybody knows this is nowhere.

Dette er ikke til å undres over at folk nå er forsiktige. Forsommeren vil preges av nyheter fra de greske valg kommende helg. Et valgresultat som er svært uvisst. Det ser ikke ut til at vi får noen ny informasjon om hvem som ligger best an til å vinne før valgdagen. De siste tillatte meningsmålinger viser dødt løp mellom de radikale som vil misligholde statsgjelden, og de konservative som vil fortsette innstramningspolitikken.

Etter at valget er over får grekernes kreditorer vurdere hvor mye tap de må ta. Tap som må fordeles på allerede svake nasjonalstater og banker. Etter Hellas så står nye nedskrivinger i Portugal, Kypros, Spania og Irland for tur. Det hele minner litt om den nordiske krisen på begynnelsen av 1990-tallet, hvor samtlige nordiske land – sånn litt etter litt  – var igjennom konjunkturnedganger som utartet seg til å bli en finanskriser. Det samme forløp hadde vi i Sør-Øst Asia noen år senere. Nå er det altså sør-europeernes tur.

Disse prosesser tar tid. Det er bare å håpe at alle jobber hardt for å komme seg ut av uføret. Hardt arbeid som må innebefatte:

–  Holde budsjettunderskuddene under kontroll

–  Reformere økonomiene, etter fattig evne

–  Selge ut banker eller deler av deres balanser

–  Bevare en tro på at det går bra til slutt

Jeg skulle ønske jeg hadde noen mirakelkur, men all erfaring viser at det må en myriade av tiltak for å bedre økonomienes vekstevne, deres kredittverdighet og i siste instans deres sysselsetting. Tusenvis av eiendommer må skifte eierskap under slike prosesser.

Nasjoners rikdom skapes av sitt næringsliv. Vi kan kutte renter, regulere og gi skattelette, men det eneste som virkelig skaper velstand er at befolkningen er i fornuftig arbeid. Løsningen på Norges krise var en internasjonal konjunkturoppgang, strukturreformer som økte effektiviteten i økonomien og råvaretilganger.

For Norge tok det noen år å komme til oppgangstider etter krisen på begynnelsen av 1990-tallet. Dette under de beste omstendigheter. I dag kan en ikke vente annet enn at det vil ta mange år før sør-europeerne kommer tilbake til høykonjunktur igjen.