Man lærer så lenge man leser. Nylig leste jeg innsiktsfulle beretninger om Japans unike og spektakulære kredittboble. En boble som drev tomteprisene til unike høyder, og aksjemarkedene til verdsettinger verden sjeldent har sett make til, før alt raste. Beretninger som har en viss relevans for dagens Europa.
Først nå forstår jeg at japanerne hadde de frommeste ønsker da de rolig så boblen ta form. Japan hadde nemlig et problem i de glade 1980-årene. Amerikanere var forbannet på at det japanske handelsoverskuddet eksploderte. Trusselen om handelskrig var overhengende på midten av 1980-tallet. Derfor tillot japanerne sin valuta å stige og åpnet for friere import, slik at ubalansen i utenrikshandelen kunne reduseres. Kredittmarkedene ble også liberalisert. Disse krefter kom raskt ut av kontroll, først ved at yen-kursen stakk av gårde. Deretter ved at kredittmengden eksploderte. For å dempe kursstigningen til den allmektige yen ble renten satt ned, med stigende eiendomspriser som resultat. Dette så ikke spesielt farlig ut. Leser en beretninger fra den gang, kan man finne kjærlige betegnelser av bobla. En liten boligballong var da ønsket fordi en trodde det ville hjelpe på forbruket, og øke importen ytterligere. Her tok byråkratene feil. Folk brukte ikke kreditt til varekjøp, men til spekulasjon.
Verden har sjeldent sett et rikere samfunn enn Japan på toppen av sin formkurve. Bankene mistet alle hemninger og kredittmengden eksploderte. Lån til boligformål ble gitt i troen på at boligmarkedene aldri kunne falle. Næringslivet fikk lån uten hensyn til kontantstrøm bare de kunne gi litt eiendom som pant.
Tette bånd banker, spekulanter og politikere i mellom gjorde opprydningsarbeidet etter boblen vanskeligere. Japanere liker å beskytte sine venner fra ubehageligheter. Krisen trakk ut i tid blant annet fordi en hel generasjon av toppfolk i politikk, næringsliv og finans måtte byttes ut. Bankene ble etter langt om lenge tvunget til å modernisere sitt kredittarbeid.
Den økonomiske gjeninnhentingen etter kriseårene ble vanskeliggjort av at kilden til rikdommen, næringslivets konkurranseevne, gradvis ble svakere, mens befolkningen ble eldre. Japan strever fortsatt med å finne nye næringsveier til erstatning for de gamle. Prisene på deres lekre biler, skip- og elektronikkvarer har i senere år vært nær kontinuerlig fallende. Importregningene på råvarer har derimot vært jevnt stigende.
Lettere oppsummert kan en si at Japans boble bygde på mange suksessrike år for eksportindustrien som etter hvert presset frem ubehagelige handelskonflikter. Konflikter som måtte avløses av mer stimuli til innenlandsk etterspørsel og en sterkere valutakurs. Både på vei opp, og under nedturen, mistet myndighetene kontroll. Nå, i eldrebølgens æra, venter en økonomisk utvikling som fortoner seg som evigvarende stagnasjon for den jevne japaner.
Europeere har mye å lære av den japanske boble. Sannheten er at Europas samfunnsstruktur må endres. Også Europa sliter med å omstille seg til dagens globale høy-teknologiske verden og har problemer med å finne nye lukrative næringsveier.
Euro-landenes politikere er ikke like korrupte som de japanske var under bobleårene, men mange steder forsøker de å være like beskyttende overfor reformtrengende næringsliv, byråkrati og bankvesen. Japans erfaringer tilsier at vi trenger mange virkemidler. Rentene må holdes nær null, rike må hjelpe de fattige, og alle markeder, også arbeidsmarkedet, må liberaliseres. Alle samfunnslag må nå trekke sammen for å bedre de økonomiske fremtidsutsiktene for Europa.
Noen vil synes at en japansk skjebne for Euro-landene er et dystert scenario. Etter et par ti-år med reformer er imidlertid Japan i dag et hyggelig, lavvekst samfunn hvor folk lever i fred og fordragelighet. Japanere flest har et avslappet forhold til sin stagnasjon. Vi kan vel bare håpe at det går hardt prøvede europeere like godt.