Spørsmålene om hvordan vi har havnet i dagens pan-europeiske finanskrise, er mange. Og flere enn det er mulig å gi svar på, men uansett årsak: Nå er det krise.
Bare se på rentene på to-års statsobligasjoner, hvis du kan. De er litt vanskelig å få øye på i Tyskland all den tid renten der er svakt negativ for 2 års papirer. (Nå tror til og med jeg at tyske renter skal opp, hø-hø). Til sammenligning er de portugisiske rentene for samme løpetid omlag 10 prosentpoeng høyere.
To land i samme pengeunion, men når det gjelder kredittverdighet kunne de vært i ulike solsystemer.
Hvorfor er det slik og hvordan skal vi løse det?
Vel, det er mange faktorer bak en krise. Min beskrivelse av ståa nå er at vi har en rekke skadeskutte land, med svak økonomisk utvikling og løpende underskudd. De går ikke mot bedre tider med det første. Nei, først skal konjunkturene bli en god del verre enn i dag. Land så ulike som Nederland, Kypros, Hellas, Spania og Frankrike har også et stort problem med sin næringsstruktur da bank & finans rett og slett er blitt en for stor del av økonomien. Banker må slankes og trolig selges ut av sine hjemland. Forvokste banker skaper sine egne problemer, litt uavhengige av deres resultater, fordi de legger beslag på enorme kapitaltilganger. Egne problemer som forsterkes – og som det er vanskelig å få gjort noe med – så lenge nasjonalstatene og deres banker har dårlig og gradvis svakere økonomisk helse.
Pengeunionen, ØMU, er til liten hjelp fordi systemet innbyr til ågerrenter der tidene er spesielt vanskelige, der hvor ekspansiv pengepolitikk virkelig behøves.
Det er lett å lage en liste med fornuftige tiltak som bør gjennomføres:
– rentekutt
– sentralbankkjøp av bankpapirer
– emisjoner av nye bankaksjer
-salg av deler av, eller hele banker til utlandet
– kutt i pensjonsordninger
– strukturreformer som bedrer effektiviteten i økonomien
– og i siste instans: Felles pan-europeiske obligasjoner hvor alle land kan låne til samme rente
Spørsmålet er imidlertid at de fleste tiltak som nå kommer i sum blir litt for lite, litt for sent.
Det er ingen tvil om at det som kreves er en ny kraft i reformarbeidet i skadeskutte økonomier, samtidig som grunnlaget legges for en sterkere europeisk føderasjon. Bankenes utfordringer krever imidlertid før eller senere utfisjonering fra deres mangslungne balanser. Gitt de massive størrelsene på europeiske banker, er det egentlig ganske opplagt at selv reformerte franskmenn, spanjoler, portugisere og grekere må selge noen av bankene sine til utlandet.