I dag fikk vi nye byggetall for Norge, denne gang var det igangsettingstallene for mai som ble publisert.
Nok en gang viser de en nedgang fra samme måned året før. Så langt i år er vi ned om lag 10 pst fra samme periode i fjor.
I media har jeg vært eksponent for å bruke markedsøkonomiske tankeganger for å forklare nedturen i nybyggingen. Saken er den at boligprisene i store deler av landet er for lave til at det lønner seg å bygge nytt.
Vi kan nesten dele landet i to. Der det ikke lønner seg å bygge og der det ikke står på prisen, men på andre problemer.
Litt grovt kan en si at det ikke lønner seg å bygge nytt der kvadratmeterprisen på brukte boliger er 20 000 kroner eller lavere. Det er forbausende mange steder i Norge hvor de lave bruktprisene er en effektiv sperre for nybyggingen.
En sterk økning i byggekostnadene har gjort utfordringene større. Det er heller ingen grunn til å regne med at kostnadene vil falle i tiden fremover. Med en anslått lønnsvekst på 4 pst i året og bare svak vekst i den årlige produksjon per bygningsarbeider, ligger det an til at boligprisene må øke relativt mye i årene fremover for at det skal lønne seg å ta hele Norge i bruk til boligområder. Og uten lønnsomhet i nybyggingen vil den ikke blomstre, med mindre vi velger å subsidiere selve byggeprosessen med offentlige midler.
Hva så med byggingen der prisene på brukte boliger er høye nok til at det lønner seg å bygge nytt. Hva holder boligbyggingen tilbake her?
Det er mange grunner til at det ikke bygges i selv dyre strøk. Idealister stiller i dag store krav til nye boligområder. Idealister som nærmest er for engler å regne, der de gjør sine gode gjerninger. Gjerninger som i hvert fall er velmente.
Den første engel vil gjerne ha lavblokkbebyggelse og mye grøntarealer. Fine greier, men det blir ikke rare arealutnyttelsen av slikt.
Den andre vil gjerne bygge sentraladministrasjonen på noen av verdens dyreste tomter. Det er jo flott å reise et nytt regjeringskvartal der den gamle stod, men dette kunne ha vært en utmerket anledning til å flytte administrasjonen, eller deler av den, ut av Oslo Sentrum. Et sentrum hvor en like gjerne kan bygge boliger.
Den tredje vil gjerne vise utlendinger all den fine kunsten vi måtte klare å skrape sammen på noen av verdens dyreste tomter – rett ved Den Norske Operas praktbygg. Dette er nasjonalromantiske ønsker, men en kan også her spørre seg om ikke tomtene – og arbeiderne – heller kunne vært brukt til å bygge boliger.
Den fjerde engel er opptatt av miljø. Husene som skal bygges må være garantert tette. Boligene blir vanskeligere å bygge med mer vidtrekkende og dyrere ansvarserklæringer fra entrepenørene. Det er viktig – men kostnadsdrivende – å være miljøvennlig.
En femte vil ta vare på dyrkbar mark og by-nær skog og utmark. Byene trenger grønne lunger og Oslo Marka er bevaringsverdig.
En sjette engel vil gjerne hindre at landlige områder nær byene blir bygd ned. Kall det gjerne Bærumssyndromet. Det er fint med landbruk i Bærum, men nok boliger til alle blir det neppe når store deler av bygda er potetåkre og kornlandskap.
Den sjuende engel tenker ofte på våre handikappede landsmenn. Det er en menneskerett å kunne bruke rullestol i absolutt alle nybygde boliger. En flott tanke, som det koster mye å realisere.
Et samfunn som det norske skal glede seg over alle velmenende engler som engasjerer seg for den gode sak. Alle sju – og flere til – har gode poenger som i praksis blir innvendinger mot boligbygging.
Av og til trenger vi imidlertid å forsake den ideale fordring. Uten kompromisser med, eller overkjøring av, alle våre engler blir det neppe nok boliger – selv der hvor det allerede lønner seg å bygge.