– En krise må ikke kastes bort, var mantraet til stabssjefen i Det Hvite Hus, Rahm Emanuel. Et mye brukt sitat da USAs finanskrise toppet seg.
Det er tydeligvis noe slikt tyskerne tenker når de nå er villig til å satse alt på at sør-europeere skjerper seg og reformerer sine økonomier. Sør-europeere som bedyrer at de gjør så godt de kan, men som får til svar: Det dere gjennomfører er for lite, for sent.
Utfordringen med å reformere Sør-Europa i dag er at alle deres veivalg leder til et fall i levestandarden for brede lag av folket. Sør-europeiske land har lenge levd over evne med offentlige underskudd, insolvente pensjonssystemer og økende underskudd i utenrikshandelen som resultat.
Oljeprishoppet i årets første måneder, og dagens finanskrise med dets høye renter, bare forverrer disse problemene.
Disse tre ubehagelige finansielle balanser gir i seg selv utfordringer med å skaffe nok sparemidler fra inn- og utland. Problemene forverres av at Sør-Europa har overdimensjonerte banker som også må hente sine midler hos verdens rentenister.
Europa trenger et bredt sett av reformer. Nye pensjonsregler hvor pensjonsalderen må økes samtidig som de årlige utbetalingene til pensjonistenes kuttes. Dette er ikke spesielt urettferdig. Tidligere i livet har dagens sør-europeiske pensjonister ikke aktet seg nok til at rause pensjonssystemer kunne forbli bærekraftige. En gradvis nedgang i realverdien til de offentlige utgifter og økte skatter må også til. Likevel er det vanskelig å se for seg at dette blir nok til å berge sør-europeerne.
For å lette på finansieringsbehovene er det egentlig ganske åpenbart at både Frankrike, Italia, Spania, Hellas og Portugal bør slanke sine finanssystemer. Måten de gjør dette på i dag er å prøve å kvitte seg med utlån, kreve inn avdrag og selge ut eiendeler. Dessverre blir nok dette for smått. Det er heller ingen stor hjelp i makro hvis finansaktører selger eiendeler til hverandre med stadig lavere aktivapriser som resultat. Denne type slankekur kan tvert imot bare gjøre vondt verre. Fallende eiendomspriser reduserer panteverdien bak bankenes utlån, og i den grad de selv eier aktiva som faller i pris, vil bankenes egne solvens trues.
Det beste ville være om nasjonalstater med svake finanser og store banker solgte ut sine overdimensjonerte banker. Før eller siden vil nok de fleste økonomer også innse at dette er den beste vei å gå. Spørsmålet er om nasjonalistiske politikere også tar poenget, før det er for sent.
Salg av banker og tilførsel av frisk kapital fra nye utenlandske eiere var faktisk et virkemiddel også Norge brukte under vår bankkrise. Både salget av Fokus Bank og avhendelse av statens eierandeler fra overtagelsen av Kreditkassen var en del av restruktureringen av norsk finans etter finanskrisen på begynnelsen 1990-tallet. Grep som gjorde det enklere å komme i gang igjen med en ny opptur.
Likevel har Sør-Europeere et viktig poeng. Når alt er sagt og gjort så er det vanskelig å se for seg et stabilt finanssystem i EU uten at det etableres felles opplåning fra en sentral enhet. Uten felles obligasjonsopplåning vil svake land alltid måtte betale ågerrenter i krisetider.