Monopol som læremiddel

Monopol var et av de morsomste spill jeg kunne spille da jeg var barn. Det kan også være en idé for våre boligpolitikere å prøve seg på et slag eller to. Fra barns lek er det mye å lære.

La oss nå prøve oss på en omgang. Kall det gjerne transcendental Monopol. Du får penger, jeg får penger, vi kaster terning om hvem som begynner og vips så er vårt imaginære spill i gang!

La dette spillet også være et spill hvor vi – ved spillets start – kan låne ubegrenset i banken, bare vi klarer å håndtere lånevilkårene. Vilkår som kan forandres under spillets gang.

La den beste vinne!

Spillet starter. Etter noen runder rundt brettet så tar vi inn noen flere spillere i vårt transcendentale spill. Noen fra Afrika, noen fra Asia og en god del fra våre europeiske naboland. Det blir trangt rundt vårt imaginære brett. Hva verre er så begynner de fleste eiendommene å bli kjøpt opp.

For å bøte på problemet lager vi noen nye byggeforskrifter som gjør det vesentlig dyrere å kjøpe hus og hotell. I en periode blir det da naturlig nok satt langt mindre av begge deler, men prisene fortsetter å stige i annenhåndsmarkedet hvor spillerne bytter bort sine eiendomskort mot penger. Over tid må jo prisene stige på de eksisterende kort, slik at det ikke blir for stor forskjell mellom eksisterende priser og de nye, høye nybyggprisene.

Flere rundt brettet begynner å bli alvorlig bekymret for de høye prisene som i økende grad er lånefinansiert via vår monopolbank. Derfor blir vi alle enige om at det bør strammes til på lånevilkårene. Dette gir nok en gang en midlertidig effekt ved at spillerne verken kan kjøpe eller bygge så mye lenger.

Hele tiden mens vi spiller kommer det nye spillere til som vil skaffe seg hus og hotell. Til slutt er plassmangelen så prekær at prisen stiger okke som. Hva verre er, står vi nå med en langt mindre boligmasse enn det vi ville hatt, hvis vi ikke hadde økt krav til byggene og begrenset byggelån i monopolbanken.

Til slutt må vi bare si stopp til nye spillere, inntil vi får på plass nok boliger til at flere kan være med på spillet. Dette kan ta tid med mindre vi lemper på lånevilkår som gjør det enklere å kjøpe og bygge nye boliger samt å redusere krav til lånevilkår for nye boligkjøpere.

Noen vil si at dette spill er en litt haltende metafor på dagens boligmarked i Norge. Poenget er imidlertid å få frem at økte krav til bygg reduserer tilgangen av dem. Innstramninger i boliglån kan dempe investeringene i dag, noe som skader den langsiktige balansen i boligmarkedene.

Det eneste som virkelig hjelper på balansene i markedene er at man gjør noe med kjøttvekta. Færre folk som skal bo – relativt til flere boliger.