Kanskje er det noe gærn’t med drikkevannet?
Fra landet som ga oss den 8000 km lange mur måtte vi kanskje regne med å få verdens største boligboble. Uansett årsak, er det liten tvil om at Kina i dag har en boligboble like unik som den kinesiske mur i sin tid var.
Det store boligspranget fremover
I årene frem til 2003 var Kina i rivende utvikling. Boligbyggingen likeså. I perioden 2004 og 2009 var det en ytterligere markert stigning i boligbyggingen, men i motsetning til tidligere kunne en ikke se en tilsvarende sentralisering eller befolkningsvekst der boligene ble bygget (Lardy, 2011). En alternativ godtgjøring av boomen kan være at folk i større byer ville bo bedre.
I 2010 og 2011 tok det imidlertid helt av. Boligbyggingen gjorde ’’det store skritt fremover’’. (Om enn med mindre skader enn Maos heroiske og dødelige vekststrategi fra begynnelsen av 1960-tallet). Den økte med nær en tredjedel i 2010 og vokste ytterligere i 2011. Lave renter og ekspansive banker gjorde millioner av kinesere til boligspekulanter. Årsveksten til boligprisveksten var rekordsterk i mars 2010.
I dag er det liten tvil om at boligbyggingen i Kina er for høy. Norske økonomer som er bekymret for norske boliginvesteringer, men som synger Halleluja når de ser på kinesiske tall, bør tenke seg litt om. Om få år begynner den kinesiske yrkesbefolkningen å falle. Verden har sjeldent sett så lave fertilitetstall som Shanghai har (med 0,6 forventede barn per kvinne, i følge tidsskriftet Economist). Fra og med 2025 blir fallet i den kinesiske yrkesbefolkningen dramatisk, med en nedgang på 5-10 millioner arbeidere per år (Jackson mfl, 2009).
Veien ut av uføret er i følge de fleste investeringsbanker i London og New York at kommunistene i Kina styrer kredittveksten høyere – men til andre sektorer enn bolig. Det er rørende å se hvordan de råeste kapitalister i vesten setter sin lit til kommunistenes styringsevne. Er det en viss selvransakelse å spore?
Et nedgangsscenario
Hva kommer til å skje – når og ikke hvis – kinesernes boligmarkeder faller?
Forutsatt politisk stabilitet vil boligprisnedgangen trolig bare gi en typisk lavkonjunktur som resultat. En nedtur regjeringen til dels vil motvirke ved ekspansiv finanspolitikk og rausere pengepolitikk. Trolig vil økonomien rammes både av fallende boliginvesteringer og av dempet privat konsum med stigende arbeidsledighet som resultat. I dette scenario faller kanskje samlet BNP-vekst til en årlig rate på 3-5 pst. Utfordringen blir å holde ro i rekkene når økonomien skuffer både arbeidere og spekulanter.
50 USD per fat olje?
Selv i dette relativt gunstige scenario må en spørre seg om ringvirkningene for resten av verden. Det er tross alt Kina, og dets voldsomme appetitt på importvarer som er motoren for mang en fremvoksende økonomi. Og når flere lands høykonjunktur gradvis fases ut, vil den globale veksten i etterspørselen etter alle råvarer – også olje – kunne falle raskt. Jo større fallet i råvareprisene blir, desto lettere blir det for kineserne, som jo er storimportører av råvarer, å unngå resesjon. Nordmenn får bare håpe at andre faktorer enn kinesisk etterspørsel klarer å holde oljeprisen oppe.
Mot opprør?
Det er imidlertid ikke gitt at antagelsen om politisk stabilitet holder. For å bruke Churchills ord så er det å følge med på kinesisk politikk som å se to hunder slåss under et tykt teppe. Det verdt å merke seg at kineserne selv har oppdaget hvor gjennomkorrupt kommunistpartiet er blitt. Prosessene mot kommunistlederen Bo Xilai avslører et totalitært system hvor man beriker seg selv. Et system hvor lederskapet ser ut til å gå i arv. Intet mindre enn nepotisme. Ingen må bli sjokkert om regimet en vakker dag forsvinner. Det kan også godt være at forløseren av en ny samfunnsomveltning er en vekstpause i økonomien. Kina-kjennere sier at den politiske situasjonen i dag er like labil som den var rett før demonstrasjonene på Den Himmelske Freds plass i 1989, da det uventede dødsfallet til frihetshelten Hu Yaobang antente studentmassene.
Kinas kraft er stor
Det er i det hele tatt lite vi vet med sikkerhet om Kinas fremtid, annet enn at landet av rent demografiske grunner snart må redusere sine boliginvesteringer. Spørsmålet er bare om dette vil skje gradvis og kontrollert eller om vi vil få en regelrett kollaps. For verdensøkonomien er det få spørsmål som er viktigere.
Kina har i senere år betydd mye for den økonomiske vekst globalt, for prisendinger og for endringene i bytteforholdene i utenrikshandelen. Også i fremtiden vil store endringer i Kina kunne ryste verden.