Pengehavet

For noen år tilbake var jeg på Moskenesstraaumen for å fiske. Fantastisk! Det er ganske vanvittig å se to hav som møter hverandre med verdens sterkeste malstrøm, og godt fiske, som resultat. Denne brytningen mellom to hav hvor det mindre prøver å holde et annet nivå på vannstanden enn det større hav holder, er et godt bilde på de utfordringer vi har i norsk pengepolitikk.

Saken er den at eurolandene har utsikter til meget lave renter i årene som kommer. De er i en lavkonjunktur med meget høy, og stigende, arbeidsledighet. Nå har de tenkt å gjennomføre en rekke reformer som vil redusere behovet for nye arbeidere. Det dreier seg om effektiviseringstiltak, oppsigelser og privatiseringer. Skattene skal økes og offentlige utgifter begrenses. Sikkert kloke tiltak for å styrke økonomiens soliditet, men det blir ikke noe fisk av det, for å fortsette med våre metaforer fra Lofoten. Det er mye pent å si om det å stramme opp unnasluntrere, skattesnytere og å utsette pensjonsalderen, men noe bidrag til etterpørselen etter varer og tjenester er det neppe. Derfor blir heller ikke noen nedgang i arbeidsledigheten i eurolandene med det første. Rentene forblir lave lenge. Det spørs i det hele tatt om rentene i Frankfurt noen sinne kommer nevneverdig opp igjen.

Allerede om et par år begynner Europas yrkesbefolkning sitt ugjenkallelige fall. Det Europa som går ut av finanskrisen kommer til å være et annet, eldre og med færre yrkesdeltagere, enn det som gikk inn i krisen. For å være helt ærlig er det ikke noen god grunn til å se noen renteoppgang av betydning i et Euro-område hvor antall potensielle arbeidere er for nedadgående.

Dette stiller lille Norge overfor store utfordringer.  Den norske regjering og Stortinget har forutsatt at Norge kan holde et eget og som oftest høyere rentenivå enn i eurolandene. Noe vi kan få behov for.  Oljeinvesteringer og veksten i den offentlige sektor vil løfte vår økonomiske vekst. Privat konsum har fått en flott start på året. Boligprisene vil nok en gang stige sterkere enn folks inntekter. Sist men ikke minst, og i klar kontrast til det øvrige Europa: Vi har sterk befolkningsvekst!

Skjeler en kun til norske forhold skulle alt ligge til rette for særnorske, høye renter. Imidlertid er ikke vårt kapitalmarked en innsjø, men en del av pengenes verdenshav. Der hvor vi prøver å holde et annet nivå på rentene, blir det store kapitalbevegelser og tidvis brottsjø. Investorer vil kaste seg over vår valuta i håp om å fiske større avkastning enn de kan håpe på å oppnå andre steder.

Over tid vil verdenshavet jevne seg ut til et normalt nivå. Over tid vil også norske renter måtte tilpasses nivåene ute.  Noen forskjeller vil det tidvis være, men vi passe oss for å ikke gjøre differansene så store at vi får nye brottsjøer av penger inn over vår båtripa. Penger som vil drive opp verdien av krona vår til et usunt nivå. En pengeflom som i siste instans kan slå ut mye av det lille vi har igjen av konkurranseutsatt næringsliv.