Det var en gang på begynnelsen av 1990-tallet at jeg befant meg på en konferansemiddag i Milano med den legendariske økonomen Robert Mundell som takk for maten taler. Hans spørsmål; hvorfor slår ikke Italia seg selv konkurs?
I dag spør jeg meg selv det samme. Litt mer generelt: Er det ikke like greit å la samtlige skadeskutte europeiske land slippe litt av gjelda si, fremfor å få dem til forsøke å spare seg til velstand i et deflatorisk Europa?
Europas utskjelte felles valuta har ikke skylda for problemene, selv om den i dag fungerer dårlig som monetær union. De land som nå sliter med å være deltagere i den felles valuta har strukturelle utfordringer av langt eldre dato enn den felles myntenheten. Uten deltagelse i Euro ville trolig Italia faktisk ha gått konkurs en eller annen gang på 1990-tallet.
En felles myntenhet kan være et nyttig redskap. Det å rydde opp i rigide arbeidsmarkeder, korrupte statsbedrifter og sanke inn penger til nye investeringer er lettere å få til innenfor en felles union enn utenfor. En velfungerende valutaunion ville vært til stor hjelp for alle skadeskutte land. Haken er at unionen i dag ikke fungerer godt nok.
I en union hvor arbeidsledigheten er svært forskjellig vil aldri renten kunne spille noen fornuftig rolle i den daglige økonomiske styringen. Slik det er nå stiger rentene i land som er svake, mens de faller der hvor økonomien er frisk. Markedsrenten på tyske femårige statsobligasjoner falt til rekordlave 0,65% i dag. Samtidig steg renten på spanske ti-årige statsobligasjoner til nær 6% . Dette i et land hvor halvparten av ungdommen er arbeidsledig.
Dette kommer ikke til å fungere. Enten må unionen fikses eller så vil den falle fra hverandre. Men en endelig avgjørelse kan ta flere år. År hvor den økonomiske veksten på vårt kontinent blir unødig svak.
I disse år, hvor det beste vi kan håpe på er at Euro-landene hangler av gårde med lav økonomisk vekst, høy arbeidsledighet og elendige statsfinanser, er det grunn til å studere varianter av den greske konkursløsningen.
Hellas har akkurat vært igjennom en restrukturering av sin statsgjeld. Kanskje også andre land er best tjent med raskt følge opp grekernes eksempel, fremfor å forsøke å nå en uoppnåelig sunnhet? Markedene kan tvinge frem greske løsninger på andre europeiske nasjonalstater. Faktum er at markedene fungerer litt som fornuftens jordmor. Jo mer de priser inn konkurser, desto mer sannsynlig er det at de vil komme. Nettopp fordi restruktureringen av gresk statsgjeld gikk så smertefritt, vil markedene i økende grad tro på at andre land slår følge og misligholder sin gjeld.
Alternativt kan Europa innføre en felles statsobligasjon med meget lav rente. Hadde spanjolene fått lov til å betale tyske renter, så ville deres finansielle problemer langt på vei vært løst.