Hvem myrder EU-traktaten?

Året har begynt bra for de fleste investorer.

Kredittmarginene til bankene har falt. Hellas har fått sitt kontrollerte mislighold av sin uhåndterlige statsgjeld. Og aksjemarkedene har tatt helt av. Oljeprisen er skyhøy og Norges Bank har akkurat satt ned rentene. Det er vår i luften.

Da kan det kanskje virke krampeaktig å begynne å diskutere den neste krise. På den annen side er det like greit å være føre var. For krise kan det bli når Euro-landene skal implementere sin nye og stramme stabiliseringspakt.

Hvilket land kommer til å gi oss den neste EU-krise?

Vel, la oss sammenkalle de mistenkte: Hellas, Portugal, Irland, Spania, Italia, Nederland og ikke minst Frankrike. 

Hellas kan jo alltid ramle sammen, men gitt at IMF og EU har sikret den greske stat nødvendig finansiering frem til 2014, burde det ikke være her hovedfaren for en ny krise ligger. Trolig er det Portugal som er nærmest stupet. Et land som forhåpentligvis snart får en gjeldssanering ikke helt ulikt det grekerne har fått til. Likevel blir et eventuelt portugisisk mislighold neppe noe sjokk for noen. Stabilitetspakten vil bestå. 

Irland skal ha folkeavstemning om EU-traktaten. Denne pakt som egentlig er litt forskrudd. Ja, tyskerne har mye rett i at strukturelle reformer må gjennomføres slik at europeernes konkurranseevne bedres. Samtidig har de rett i at budsjettunderskuddene må ned, men traktaten bruker vage begreper som ’’strukturelle budsjettunderskudd’’ med stenharde mål. Den gir få muligheter til å føre en effektiv motkonjukturpolitikk.

Klare krav til begreper som vanskelig lar seg definere virker ikke å være resultatet av en gjennomtenkt strategi.

 Gitt at traktaten rett og slett er dårlig, er det ikke opplagt at kloke irer stemmer ja ved sin folkeavstemning. Om ikke annet vil debatten i Irland i forkant av avstemningen med all tydelighet vise hvor svak traktaten er. Likevel, de vil ikke klare å endre denne pakt ved å si nei og melde seg ut. Derfor vil neppe Irland være den skyldige bak mordet av stabiliseringspakten.

En pakt som Spania allerede har bestemt seg for å neglisjere. Spanjolene har krevd, og fått, gjennomslag for, et noe større budsjettunderskudd i den offentlige sektor enn de tidligere har forpliktet seg til. Ingenting tyder på at det blir enklere for spanjolene å komme i mål neste år heller.

 Italia kan også skape problemer. De når sine budsjettmål, men har store utfordringer med å liberalisere sine laug og modernisere sitt arbeidsmarked.

Det som bekymrer kanskje mest nå er ikke disse kjente farene, men heller EUs såkalte myke kjerne som blant annet består av Nederland og Frankrike. Litt på samme måte som det alltid er en uventet skyldig i Agatha Christies bøker, er det kanskje de opplagte, og svært så skumle, fyrene vi skal se bort i fra. Det er kanskje en av de fromme som viser seg å være forbryteren?

Nederland sliter med en seig resesjon, store underskudd i den offentlige sektor og høy ungdomsledighet. Mest av alt bekymrer nederlendernes enorme finanssektor. Her kan det være gjemt bort store tap som først kommer til syne en eller gang i fremtiden. De folkevalgtes egne eksperter anbefaler budsjettinnstramninger i Nederland til neste år på om lag 110 milliarder norske kroner. Og det mens landet ligger nede for telling, med en langvarig lavkonjunktur bak seg.

Mitt tips for den neste EU-krise er imidlertid noe helt annet; Frankrike. Franskmennene skal holde presidentvalg i begynnelsen av mai. Sosialisten Francois Hollande, som ligger an til å vinne valget, ønsker – fornuftig nok – å reforhandle hele traktaten. Spørsmålet er om markedene kommer til å like en reforhandling av avtalte lovnader om finanspolitisk stramhet. Hollande vil rett og slett ha en ny traktat.

Mine små grå sier meg at han vinner valget og blir morderen. Mannen som drepte stabilitetspakten!

Spørsmålet er hvordan markedene kommer til å takle denne nye usikkerhet som skapes hvis franskmennene krever en en ny pakt. Investorene blir neppe overlykkelige. Men trolig er det god økonomisk politikk å si nei til nye pan-europeiske innstramninger når Europa allerede er i resesjon.

I Agathe Christies verden er det noen ganger slik at mordofferet fortjente å dø. På samme måte kan en si at noen pakter bør brytes.