De misforståtte boligmarkedene

–          Så du er sikker på at boligprisene er for høye. Hva synes du de bør være?

Det er slutten av måneden og boligprisdebatten kommer tilbake i samme form som før. Før tallene slippes, kommer advarslene om at prisene er for høye. Og i det vi ser dem er det alltids noen som synes det hele ligner en boble. Mitt spørsmål til bobleøkonomene er det overnevnte, men jeg har aldri, ikke en eneste gang, fått noe svar. Absolut tystnad.

Hva er boligpriser? De målte boligprisene som bør få oppmerksomhet i diskusjonene er prisene på eneboliger. Over halvparten av den norske befolkningen bor fortsatt i eneboliger

Hva er nivået? Nevneren det måles i er antall kvadratmeter bo-areal målt ved primær rom. Telleren er verdien på hele eiendommen. Dens opparbeide have, grunnarbeidene for vei, vann og kloakk, telekom-ledninger og elektriske oppgraderinger, alt omregnet til en pris per kvadratmeter boareal. Alt omregnet til en verdi per kvadratmeter. Glemte jeg noe?

Jo, jeg glemte garasje, terrasser, boblebad og hundehus: Deres verdier skal også inngå i regnestykket per kvadratmeter bo-areal. Et bo areal som ekskluderer tekniske rom mm.

Og hva blir den uhyrlige sum av alt dette?

19800 kroner per målte kvadratmeter er eneboligprisen , per mars 2012.

Dette er nasjonens potensielle mareritt skal en tro enkelte makroøkonomer og doktorander på Blindern. Sannheten er at det ikke er lønnsomt å bygge nye boliger i de fleste deler av landet. De altfor lave boligprisene i Norge gjør at boligbyggingen faller, ikke stiger, slik som det står skrevet i årets Nasjonalbudsjett.

Fallet i boligbyggingen kommer ikke av seg selv. Strengere byggeforskrifter driver opp kostnaden ved å bygge. Strengere låneregler og økte forsikringskrav gjør finansieringen av boligbygging dyrere. Sist, men ikke minst, og bare for å gjenta det opplagte, det lønner seg ikke å bygge fordi prisene er for lave der tomter er lett tilgjengelige.  

Samtidig pøser vi på med nye mennesker. De fødes, hentes til Norge og kommer hit frivillig. Skal en demme opp for etterspørselen etter boligtjenester må en demme opp for innflyttingen til byene. En innflytting som kommer både fra inn- og utland.

Fra utlandet kan vi forsøke å demme ved å omdirigere flyktninger fra Groruddalen til Playa del Americas, Spania.  Med andre ord er det ingen grunn til å hjelpe færre mennesker i nød bare fordi vi ikke har boliger til dem i våre egne byer. Det finnes millioner av tomme boliger i Europa som ønsker seg beboere som kan skru på støvete brytere og la vann sildre gjennom tørre rør. Vi kan fylle noen tusen av disse boligene – hvis vi vil. Innflytting fra EU-land er det vanskeligere å få gjort noe med.

Det er heller ingen grunn til å gi flyktningene dårligere hjelp ute enn de ville fått her hjemme. Sender vi flyktningene utaskjærs kan vi bruke mer penger på dem, uten å skape inflasjon her hjemme.

Den innenlandske strømmen  – fra distrikt til by – kan vi også gjøre noe med.

Norges tragedie er at en fjerdedel av våre kommuner fraflyttes. Politikere må slutte å stønne og bære seg over de høye boligprisene i byene. Gjør noe med det. Snu flyttestrømmene.

Om du bruker 5-10 milliarder kroner i en fraflyttingskommune så vil det knapt nok merkes på statsbudsjettet. Gis oppdraget til utenlandske entrepenører blir det neppe heller rare inflasjonspresset som resultat.

Kanskje klarer vi å slå to fluer i et smekk? Utlendinger som bruker noen år på bygge noe fint i en norsk fraflyttingsbygd, blir kanskje så glad i bygda si at de velger å slå seg ned?