En eller annen gang i løpet av gårsdagen passerte Norge fem millioner innbyggere. En gradvis økende befolkning, som jo merkes relativt lite fra den ene dag til den andre, men som kommer plutselig i medias søkelys, når en milepæl nås. Og det stopper ikke på fem. Norge må nå planlegge for at vi blir både seks og syv millioner mennesker en eller annen gang i fremtiden.
Vår første Nobel-prisvinner i økonomi Ragnar Frisch skrev om problemstillingen befolkningsoptimum allerede i 1940. Hans agenda var å sette befolkningen opp mot de ressurser et samfunn hadde tilgjengelig. Eller slik det beskrives i Magasinet KULTURVERK (mai 2011):
En finner altså et punkt hvor levestandarden blir høyest mulig: «Den befolkningsstørrelse som gir høyest mulig levestandard kalles den optimale befolkning på vedkommende landområde, det vil si på vedkommende sum av naturressurser.»[7] Frisch presiserer også at befolkningsoptimum må ses ikke bare i forhold til en viss sum av naturressurser – men dessuten vurderes ut fra det nivå teknikken har nådd, størrelsen av den oppsamlede kapital osv. Ut fra begrep i produksjonsteorien søker han å utvikle en modell hvor viktige variabler er dødelighet, fruktbarhet og sparing. Ut fra denne modellen mente Frisch at en rasjonell befolkningspolitikk måtte settes inn.
Som alle andre mennesker var også Frisch et produkt av sin tid. I mellomkrigsårene brukte Adolf Hitler sin forskrudde versjon av problemet – det tyske folks behov for Lebensraum – som en av flere begrunnelser for Nazi-Tyskland sin aggresjon mot dets naboland.
I vår tid bør de fleste se av storbyers erfaringer at det egentlig ikke er noen grense for hvor mange mennesker som kan bo på et lite avgrenset område. Det finnes områder på størrelse med Norge som er langt tynnere befolket en vårt eget land, mens et land som Japan som har et landareal på størrelse med det norske, rommer over hundre millioner mennesker.
Selv om det ikke er noen absolutt grense for hvor mange mennesker man fint klarer å stable sammen på et avgrenset område uten at medianinntektene til arbeiderne faller, er det likevel grunn til å spørre:
Hvor mange mennesker ønsker vi skal bo her i landet?
Det vil føre for langt å gi noe svar på et slikt spørsmål. Uansett hva du måtte svare, er det imidlertid klart at det er fornuftig å undres om vi makter å tilpasse oss Norges raskt voksende befolkning. Vår boligbygging, veiutbygging og byplanlegging er ikke beregnet på at dagens folketilvekst vil fortsette langt inn i fremtiden.
Uansett hva en måtte mene om befolkningens nivå, må alle være enig i at vi må satse tyngre på norsk infrastruktur og boligbygging enn vi gjør i dag for å tilpasse Norge til en æra med sterk befolkningsvekst.
Noen vil innvende at det ble for mye synsing i dagens blog, men la gå. Som vår Nobel-prisvinner sa det: Selv om det er forskjell på sak og vurdering må det være mulig å se forskjell på en tiger og en kløvereng.