Er det noe jeg har lært av geniet Albert Einstein, så er det betydningen av å ha et vilt hår!
Fra spøk til pistol: Ja, det er faktisk noe helt grunnleggende jeg har lært – og som alle norske makroøkonomer bør ha som sitt motto: Alt er relativt.
Når vår statsminister skryter av at Norges BNP falt moderat i 2009 er det selvfølgelig ikke fordi dette i seg selv var en god utvikling, bare at vi gjorde det relativt bra for en finanskrise å være. Når økonomer i NHO er bekymret for lønnsoppgjørene, er det ikke fordi lønnstilleggene er all verden. Problemet er bare at tilleggene er så mye høyere enn det vi ser i våre naboland.
Noe av samme utfordringen har vi med å beskrive inflasjonen. Svært mye av det vi forbruker er importert eller lagd her hjemme i direkte konkurranse med utlandet. Prisene våre må tilpasses hva utlendinger er villig til å selge for, Med unntak av brunostmarkedet og et par andre uinteressante eksempler er det ikke mange markeder hvor utlendinger må tilpasse seg et norsk prisnivå. Stort sett må norske produsenter belage seg på å tilpasse seg utlandet.
Det er fortsatt noen ting som vi stort sett bestemmer prisene på selv. Skjermede landbruksvarer, boliger og servering av fredagspolisen er ikke lett å importere.
I gamle dager var kapitalmarkedene våre skjermede, både fordi utlendinger ikke hadde så store investeringer inn i Norge som de har nå, og fordi at norske investorer foretrakk å holde mye av midlene sine her hjemme. Gradvis blir imidlertid norske kapitalmarkeder mer sammenflettede med markedene i våre naboland. Utlendinger søker ut investeringsmuligheter i våre bygder og byer, mens norske investorer satser en økende mengde sparemidler utaskjærs – i nær sagt alle verdens hjørner.
Alt dette er trivielle anvendelser av en relativ verdensanskuelse. Vår produksjon, inflasjon og våre kapitalmarkeder blir i økende grad bestemt i et samspill med utlandet. Et samspill hvor vi stort sett tilpasser oss resten av verdens sju milliarder mennesker, ikke omvendt.
Det virkelige vanskelige er å tallfeste våre forskjeller mot utlandet. Hvor mye bedre kan vår produksjon være enn i våre naboland? Hvor mye høyere kostnadsnivå kan vi ha, – eller speilvendt -, hvor svak kan konkurranseevnen til norsk næringsliv bli uten at store deler av den svinner hen?
I kapitalmarkedene er det spesielt vanskelig å angi nøyaktig hvor stor renteforskjeller som er bærekraftige over tid. Historisk har Norge måtte betale en premie på våre lån i utlandet relativt til det vår større naboland har måttet låne til. I dag er størrelsen, til og med fortegnet, på denne premien usikker. Norge har en bedre kredittverdighet enn våre naboland og mange investeringsbanker i utlandet anbefaler i dag sine kunder å flytte pengene sine til Norge. I skrivende stund har en av verdens største banker, HSBC, ranget vår lille valuta som verdens meste attraktive.
Et av de viktigste, og helt uavklarte, spørsmål vi har i norsk makro er hvilke renteforskjeller mot utlandet som er normale og bærekraftige over tid. Ofte så snakker vi om renteforskjellen i entall fordi vi tenker på statsrentene eller en bestemt type bankrente som er sammenlignbar, for eksempel tre måneder Libor i ulike valutaslag, men det gjelder også mer bredt. Mange større norske bedrifters kredittpremier svinger i takt med marginene som deres utenlandske konkurrenter betaler. Deres aksjekurser bestemmes likeså i et globalt marked.
Selv tipper jeg disse premiene vil tendere til å bli lavere enn i dag, og at vi før eller siden blir tvunget til et nytt rentekutt i Norges Bank, men jeg innrømmer at i dagens usikre verden er lavrentescenarioet, bare et av mange mulige.