– Kapital er som gjødsel sa den gamle gnier Paul Getty. – Sprer du den utover skrinne prosjekter kan den gjøre mye godt. Samler du den opp et sted bare stinker det.
I mer dannede ordelag la sentralbanksjef Øystein Olsen i sin utmerkede årstale ut om hvordan vi alle må spre våre investeringer vidt og bredt for å oppnå avkastning på sparepengene våre. Der hvor vi tidligere har kunnet få en solid avkastning ved å plassere nær våre egne landegrenser bør vi satse videre og lenger fra Norge. Våre naboland er aldrende samfunn som sliter med lav økonomisk vekst og svak kapitalavkastning. Kloke ord som jeg tror overbeviste de fleste.
– En jevnere fordeling av vårt eierskap gir oss muligheter til å ta del i verdiskapingen fra regioner med sterk vekst. Det vil i så fall innebære at en mindre del av aksjeporteføljen enn i dag skal være i Europa, mens andelene for Amerika og fremvoksende økonomier skal opp. Høy økonomisk vekst i Asia kan gi grunnlag for god avkastning her, selv om dagens aksjekurser nok allerede gjenspeiler forventninger om høyere vekst i Østen enn i Vesten. Jevnere fordeling vil likevel gi et bedre forhold mellom risiko og forventet avkastning. En tilpasning til globale markedsvekter må skje over lang tid og i flere steg.
Også for obligasjoner bør vi endre sammensetningen av valutaene i fondet. Retningslinjene har lagt opp til at porteføljen skal fordeles ut fra mengden av statsgjeld utstedt i hvert enkelt land. Det har medført at vi har lånt stadig mer til stater som har tatt opp ny gjeld. Risikoen ved en slik strategi ble synlig etter finanskrisen. En fordeling av statsobligasjoner som i stedet tar utgangspunkt i størrelsen på landenes BNP, vil redusere denne risikoen. Samtidig legges det opp til å inkludere statsgjeld fra flere fremvoksende økonomier i porteføljen. Konsekvensen er, som for aksjer, at andelen som er plassert i Europa går ned.
En erfaring fra finanskrisen er at mange verdipapirer svinger i takt. Antallet obligasjoner i porteføljen er de siste par årene redusert til under halvparten. Vi kan trolig oppnå den samme spredningen av risiko med langt færre papirer. Det vil også gi mindre operasjonell risiko og over tid bidra til lavere kostnader i forvaltningen.
Videre påpekte han at avkastningen på pengene våre i utlandet har vært langt lavere enn forventet. De svake avkastningstallene må en regne med vil også prege årene vi har foran oss. Og at det må konsekvenser også for pengebruken vår. Tæring etter næring.
Alt såre vel og musikk i de fleste økonomers øre. Imidlertid er det noe som skurrer. Hvorfor ikke si som sant er at også Norge er en del av de internasjonale kapitalmarkeder? Senker du avkastningskrav ute må du også gjøre det her hjemme, rett og slett akseptere at kapitalen stilles overfor de samme krav overalt. Staten bør ta konsekvens av Norges Banks beregninger og senke sin lønnsomhetsterskel for statlige investeringer. Vi bør kreve det samme av våre investeringer enten de er hjemme eller ute. Har vi for høye krav her hjemme vil det investeres mindre – og for lite -penger i veier, broer og annen infrastruktur. Midlene finner da veien til utlandet hvor de oppnår en lavere avkastning enn de ville fått hvis vi hadde tatt dem i bruk. Et direkte tap for den norske stat – for deg og meg.
En kan nesten spørre seg om vitsen med å kreve positive realrente av norske investeringer. På våre store beholdninger av både amerikanske og britiske realrenteobligasjoner er det for tiden negative realrenter. Vi investerer med forventet tap. Hvorfor skal vi da kreve investeringer så mye av investeringer i gamlemor Norge?