I mangel av gode råd eller kritikk

by | 27. February 2012 | Kreditter, Norsk økonomi, Renter og valuta

–          Our finest hour!, svarte daværende visesentralbanksjef Jarle Bergo Norges Banks sinte kritikere, når temaet rentehevinger i 2002 kom på agendaen. Av mange bare kalt Norges Banks rentefadese.

–          Ikke bare hevet vi mye, vi var rede til å heve mer, var den brave tonen den gang.

Bergos poeng var at man må gjøre det som er nødvendig, selv om det er upopulært, for å holde inflasjonsforventningene nær det forjettede mål på 2,5 pst. Dette var vår pengepolitiske strategi. Norge satset på et regime med systematisk høyere inflasjonsmål og renter hjemme enn i våre naboland, som kanskje den tyngste bærebjelken for vår makroøkonomiske styring. Vår rente skulle også måtte kunne svinge mer enn rentene ute, slik at kronerentene til enhver tid kunne tilpasses våre store konjunkturbevegelser.

Alle nasjonalbudsjett, veikalkyler og avkastningsberegninger forutsatte at Norge kunne tviholde på særegne og relativt høye renter.

Nå er imidlertid verden annerledes. Nå skal sentralbanken føre en pengepolitikk som i følge sentralbanksjefens nylig avholdte årstale skal hindre oss i å nå 2,5% inflasjon. Nettopp fordi skadevirkningene av å forsøke å nå målet blir for store.

Our strangest hour?

Slik sett er det ganske så forskjellig hvordan vi står i dag i forhold til den gang. Da styrte vi mot målet, nå forsøker vi å gå vekk i fra det. Mye er annerledes nå.

Den største endringen har skjedd hos våre handelspartnere, som sklir fra finanskrise til en lavvekstæra. Med sine skjøre finanser, svake konkurranseevne, aldrende befolkninger og dysfunksjonelle monetær union, er det ingen grunn til å regne med noe annet enn minimale renter i Europa de nærmeste år. En rentepolitikk som også vil prege Norge.

Strategien med særegne og høye norske renter har alltid hatt sine innebygde sårbarheter.

Hvis noen skulle få lyst på kroner – i store mengder – hadde vi i realiteten bare tre valg:

1)      Gi folket de kronene de ville ha

2)      La krona gå og bli tilstrekkelig dyr til at kroneetterspørselen falt bort

3)      Kutte rentene slik at færre investorer interreserte seg for vår valuta

Hva driver kroneetterspørselen i dag?

For den gjennomsnittlige rentebærende portefølje vil forventet avkastning, kredittkvalitet og porteføljevarians bedres hvis noe av Euro, Dollar, Yen eller Pund beholdningene deres byttes ut med en slump norske kroner. Husk idealporteføljen for en investor i rentebærende instrumenter er ganske lik i de fleste land. Når en gruppe av høyskoleutdannede porteføljeforvaltere kommer frem til at det er lurt å kjøpe kroner, er det nok mange andre som får samme resultatet i sine optimeringsøvelser. 

Altså: Avkastning, kredittrisiko og porteføljevarians. Alt bedres ved å kjøpe NOK. Og alle tar poenget. Enten du driver renteforvaltning ut fra New York, London, Tokyo, Dubai, Cape Town, Timbuktu eller Andeby viser algoritmene dine at det lønner seg å kjøpe norske kroner.  

Også sentralbankenes forvaltere har sett Nordlyset. En nylig gjennomført spørreundersøkelse viser at sentralbankers appetitt på små valutaer er økende. Trolig fordi de store valutaene alle har sine svakheter. USA og Storbritannia har kroniske underskudd i sin utenrikshandel og hjelpeløse eiendomsmarkeder som krever negative realrenter. Dette gir direkte tap i kjøperkraftstermer for de som sparer i deres valutaer. Tap i flere år fremover. Japanerne er utdøende. Og ingen vet om Euroen kan overleve i noe som likner på sin nåværende form.   

Jeg har ingen gode råd eller kritikk å komme med. Det er noen problemer som ikke lar seg løse. Det er egentlig ganske lite vi kan gjøre for å mette utlendingers etterspørsel etter en trygg havn full av oljepenger. Kall meg gjerne fatalist, men jeg tror hverken taler, intervensjoner eller rentekutt  klarer å stagge en gradvis  styrking av krona.

Noen uungåelige utviklingstrekk er det faktisk umulig å unngå.

Kategorier

Siste innlegg