Vi er lever i underlige tider. Og det skaper litt problemer nå som vi ved årsskiftet skal gjøre opp regnskap og smi nye prognoser.
Hører en på Norges Bank skal vi ikke bekymre oss over at inflasjonen er lav. Før eller siden – og de erkjenner at det kan ta noen år – så havner vi på 2,5% prisvekst. Litt urolig må de vel være nå som prisveksten snart slår om til å bli negativ, og jeg er faktisk litt usikker på hvordan de vil reagere på sin prognosebom. Mitt råd: Ta det med ro.
Når det gjelder den økonomiske veksten skal en visstnok heller ikke bekymre seg. Statistisk Sentralbyrå er bombesikre på at BNP- veksten kommer tilbake til 2,5% (det magiske tall). Nedleggelse på Follum, permitteringer på RECs anlegg, og salg av hele industrikonsern (Kverneland) er ingenting å bry seg om. Veksten kommer tilbake.
Dette er vel og bra, men vi har noen finansmarkeder som også spår om fremtiden – ved den inntjeningsveksten som implisitt er priset inn. Og her fortelles enn annen historie. Markedene ser ut til å ha stålsatt seg for meget beskjeden vekst og så lav inflasjon at inntjeningen i bedriftene faller.
Kem skal vi tru på?
Makroøkonomer med doktorgrader eller markedskrefter (The wisdom and madness of masses)?
Det mest nærliggende er å tro på en blanding. Ja, vi har et par-tre vanskelig år fremfor oss, men før eller siden går det nok bra igjen. De senere års erfaringer tilsier at før eller siden vil alt normaliseres.
Imidlertid har jeg fått økende respekt for de som hevder at det å basere prognoser på historien er å kjøre ved å se kun gjennom bakspeilet. Den alternative tolking av prisingen i dagens finansmarkeder er å si at det mest overveiende sannsynlig scenario er at det går riktig så bra, med en ikke ubetydelig sannsynlighet for at alt rakner.