The needle & the damage done

Oljeinntektene er noe av de deiligste inntekter et samfunn kan få.  Lettjente penger som gjør hverdagslige gjøremål enklere, bekymringene mindre og som gir de fleste innbyggere i de utvalgte hydrokarbonrike land et bredt smil rundt munnen.

Men oljeinntekter er også vanedannende.

Saudi Arabia varslet i går at de ønsker seg 100 USD per fat olje i årene fremover. Det er opp fra 75 USD som prismål fra få år tilbake. Dette fordi araberne har vendt seg til å bruke oljepenger i en slik skala at de trenger stadig større doser med friske oljepenger for å holde hjulene i gang.

– Oooh Aaah,  et nytt borerør rett i blodet, (eller i oljebrønnene om du vil).

Saken er den at den saudi-arabiske befolkningen vokser raskt. De unge er opplyst og vet om at normale, moderne land styres av demokratier. For å redusere de politiske spenninger har det aldrende monarkiet delt raust ut med oljepenger til viktige interessegrupper. De håper at hvis alle gjøres til lags, vil presset for politiske reformer avta, men tiden jobber for omveltninger i dette føydalregime. Rusmidler endrer ikke de underliggende politiske understrømmer i samfunnet.

Også andre land blir stadig mer avhengige av sine oljepenger. Derfor skal en ikke bli forbauset over å se at 100 USD per fat faktisk blir prismålet til OPEC. Et mål som kan stige jo mer oljeavhengige araberlandene blir. For jo mer du bruker av oljepenger desto mer avhengig blir du. Samfunn, kultur og næringsliv preges av de lettjente penger. Derfor skal en ikke være overrasket over å se at prismålet til OPEC om noen år kan nærme seg 150 USD per fat. Mye vil ha (og vil trenge)- mer. Stadig mer.

Også vi i Norge skal passe oss. I dag får om lag halvparten av våre voksne innbyggere sine hovedinntekter fra det offentlige; enten ved at de jobber der eller ved at de er trygdede. Et raskt nettsøk tyder ikke på at infrastruktur, boligbygging og næringslivsutviklingen står øverst på den politiske agendaen i Norge.

Med en oljepris på dagens nivåer er det lett å leve som nordmann. Kanskje litt for lett?  I hvert fall et par generasjoner til. Så får vi bare håpe at våre barnebarn, eller deres barn – alt avhengig av hvor lenge oljeæraen varer -,er rusfrie og evner å ta tak i tradisjonelle håndverk igjen, når en gang så rike ojekilder er tomme og vår økonomi igjen blir tvunget til å være rusfri.