Finanskrise er blitt et ganske så slitt begrep nå som det er på’n igjen for fjerde året på rad. Som kjent ble verdensøkonomien rammet av finanskrise høsten 2008. Da var Island først ute på glattisen. Nå i 2012 er det vel nærmest noe vi må nesten kalle normalen å se et lite europeisk land slåss for å unngå skifteretten. Hellas i år. Kanskje Portugal neste år?
Hvorfor varer denne krisen så lenge?
En dyp lavkonjunktur, ála det vi har hatt i Euro-landene siden 2008, skader selvfølgelig alle bærere av risiko. Etter at finanskrisen slo inn, kunne de fallende prisene på mange aktiva tolkes som en prosess hvor investorer netto ønsket å selge eiendom og verdipapirer. Forsøkene på å selge bidro til en nedadgående prisspiral som gjorde de fleste investorer fattigere. Og jo fattigere investorene ble, desto mer ønsket de – eller jo mer ble de tvunget til – å forsøke å selge, med videre prisfall som resultat.
Bankenes helse ble skadet i prosessen. Europeiske land må nå derfor skyte inn mer av sin finansformue i bankene i form av ny egenkapital. Dette kan gjøres enten ved å tillate bankene å tjene unormalt mye ubehagelige lenge, eller ved å gjøre kort prosess og tilføre bankene ny egenkapital ganske umiddelbart.
Kapitalbehovet økte ytterligere etter at europeiske myndigheter hevet kravet til egenkapital i bankene i fjor høst .
Overlatt til seg selv vil bankene ta tiden til hjelp. Aksjonærene ser seg tjent med å drøye aksjeemisjoner i egne banker, selv om de forstår at det beste for samfunnet ville være at alle bankene raskt henter inn ny kapital samtidig. Myndighetene kan heller ikke tvinge bankene til emitere nye aksjer. De må hjelpe til på annen måte som for eksempel ved å holde sentralbankrentene lave – og det lenge.
Lave sentralbankrenter hjelper bankene på mange måter. Rentekutt stimulerer etterspørselen etter varer og tjenester, trygger eiendomsverdier og reduserer bankenes mislighold. Også et evigvarende lavt rentenivå betyr noe. Stabile lave renter er på mange måter bra fordi det reduserer frykten for renteoppgang hos låntagerne, men lave renter kan også være til skade for bankene. I hvert fall på to måter.
Allerede på ett par prosent i interbankrente (; bankenes engrospris for penger) er mange innskuddsrenter for småkunder minimert. Når engros – eller interbankrentene – faller under dette nivået, reduseres innlånsmarginene til bankene all den tid kundene ikke kan få mindre enn null i innskuddsrente. Også avkastningen på bankenes egne midler faller når rentenivået i samfunnet går ned.
Bankenes behov for unormalt høye marginer oppveier mange av de positive effektene rentekuttene var ment å gi. Netter man ut effekten av rentekutt fra sentralbankene mot økningen i bankenes marginer er det ikke stimuli igjen.
Og uten stimuli blir det ingen klar oppgang.