Eurolandene er på vei inn i en helt ny æra, med lav vekst, lite inflasjon og minimerte renter, men de har mye å lære av andre lands erfaringer.
Mot slutten av 1800-tallet var det britiske imperiet utsatt for mange impulser og fenomener som skulle bidra til å snu tidligere vekst og fremgang til stagnasjon og deflasjon, ikke helt ulikt de vindkast Euro-landene sliter med nå.
I ti-årene frem til 1870 hadde opplysningstidens briter glede av sine erobrede kolonier, sin overlegne industri og tilgangen på billig arbeidskraft i form av slaver i Amerika og i billig kull fra Wales og Yorkshire. London var senter for finans og handel, godt hjulpet av tidligere års oppsamlede sparemidler. Ved sin middagshøyde var det britiske imperiet større og mektigere enn det Romerske Rike var på et tilsvarende punkt i sin storhetstid.
Etter hvert ble råvarene fra koloniene dyrere, og slavene frigjort, Tyskland og andre kommende stormakter, steg ut av vanstyrets mørke og ble overlegne konkurrenter i mange industrinæringer, mens Storbritannia stivnet i gamle vaner. Nye teknologier vokste frem som truet landets overlegne militærmakt. Selv om britenes levestandard gradvis økte var det satt i sving krefter som over tid ga dem en tilsynelatende evig relativ tilbakegang.
Noe av det samme kan vi erfare i vår tid hvor OECD-landenes relative stilling har blitt gradvis redusert i takt med sterk vekst i de fremvoksende økonomier – de tidligere så vanstyrte u-land. Mens alt annet enn Kina sto for uthulingen av britisk industri i imperiets glansdager, er Kinas sterke konkurranseevne i dag hovedtrusselen mot aldrende vestlige tradisjonelle industrinasjoner.
Vi fikk faktisk en forsmak på hva vi hadde i vente på 1990-tallet da verdensøkonomiens fyrtårn, de såkalte asiatiske tigre, ASEAN-landene (Singapore, Indonesia, Malaysia, Thailandog Filippinene) samt Taiwan og Sør-Korea, var på fremmarsj.
Deres konkurranseevne var sterk og de stjal markedsandeler fra høykostnadsland som Japan. Et land som da var hadde virvlet seg inn i en midlertidig og spektakulær selvforsterkende kredittboble. Med et gjennomgående effektiviseringspress og sterk valutakurs gikk Japan gjennom årene fra almen velstand og optimisme, til boble, via kriseår og over i eldrebølgens æra. I dag har japanere vendt seg til tanken om evigvarende relativ tilbakegang.
Utover på 1990-tallet ble imidlertid også ASEAN-landenes konkurranseevne vis á vis det fremadstormende Kina gradvis svekket. Thailand fikk problemer sommeren 1997. Datidens finanskrise slo ut i full blomst om lag et år etter, med kollapsen til spesialfondet LTCM, Sør-Koreas og Indonesias finanskriser, som de virkelig skjellsettende krisene.
I det nye årtusen var turen kommet til OECD-landene. Kina ble medlem av WTO i 2001 og fortsatte sin raske eksportvekst til OECD-området med fornyet styrke. Den gradvise uthulingen av de vestlige lands industri ble forsøkt kompensert med å blåse opp tjenesteytende næringer, inklusive finansnæringene, men dette gikk litt galt – for å si det mildt. Den amerikanske finanskrisen som startet i 2007, slo ut i full blomst året etter. Interessant nok fulgte Lehman Brothers mange av de samme investeringsstrategiene som LTCM hadde gjort et ti-år før.