Konsumprisene steg med fattige 0,2 prosent i året til desember 2011. Ny nedgang til negative nivåer kan ventes for årsveksten i januar, da det er tydelig at hverken den fulle effekt av julesalgene (som ser ut til å ha vært unormalt omfattende), eller av strømprisnedgangen, slo inn denne gang. Med dagens tall er vi i rute til å få nullvekst for samlet prisstigning i Norge for 2012.
Konsumprisen i dag viser med all tydelighet at de fleste markoøkonomer har overvurdert prisveksten i Norge. Dette spiller normalt ikke så stor rolle, men denne gang er saken litt verre. Trygder og offentlige budsjetter ble beregnet i fjor høst ut i fra forventningen om full priskompensasjon pluss noget attåt. Når så den allerede kompenserte inflasjonen uteblir, innebærer de bevilgede beløp større kjøpekraft enn regjeringen la opp til når de lagde statsbudsjettet. Budsjettet ble uventet raust. Avviket er ganske stort, omlag halvannen prosentpoeng, og fungerer nærmest som en skattelette for kommuner, trygdede og lønnstakere – hvis de nye pristallene ikke får konsekvenser for lønnsoppgjørene.
I så fall får denne ‘inflasjonsletten” konsekvenser for privat konsum, ved at husholdningene kan kjøpe flere varer og tjenester enn myndighetene la opp til i Nasjonalbudsjettet. Dette har også konsekvenser for bankene fordi mislighold blir noe lavere enn det ellers ville vært. Det er verdt å merke seg at lavere strømpriser har en fin sosial profil ved at din innsparelse ikke avhenger av inntekt eller formue.
Snusfornuftige økonomer vil hevde at uventet lave renter bør redusere potensialet for rentekutt i Norge. Privat konsum får nå et løft, og da er det ikke behov for rentekutt av betydning. Jeg har mer sympati med denne gjengen, enn med inflasjonsmålgjengen som sikkert kommer til å anbefale at det nå haster med å kutte rentene raskt i et hjelpeløst forsøk på å komme tilbake til den hellige 2,5pst.
I virkeligheten tror jeg at inflasjonstallene ikke er så avgjørende for rentesettingen. Om ikke annet må dagens tall lære oss at vi har fint lite kontroll med vår samlede inflasjon.
Renten bør i hovedsak brukes til å gi et bredt næringsliv fornuftige arbeidsvilkår; en helt ålreit konkurranseevne. I så fall blir renta avhengig av forholdet mellom lønn, produktivitet og priser i verdensmarkedet omregnet til norske kroner. Og kronekursen er rentefølsom. Har jeg rett, blir kronekursen avgjørende for rentesettingen.
Så lenge krona både er sterk på nivåform og tenderer til å styrke seg videre bør renta kuttes.