For noen år tilbake jobbet jeg i en nordisk investeringsbank. Det var givende år og ga meg mange nyttige lærdommer. En av de viktigste var at de nordiske folkeslag er mye mer forskjellige enn jeg tidligere trodde. Forskjeller som også viser seg i boligmarkedene.
Finland er det eneste av de nordiske land som er medlem av den europeiske myntenhet; Euroen. Her er boligrentene svært så lave og boligprisene stiger, men veksten er konsentrert om hovedstadsregionen; Helsinki. Mye av industrien, som er spredt utover landet, rasjonaliserer og legger ned. Europa er tross alt på vei inn i en konjunkturnedgang av ukjent styrke og lengde. Derfor er boliger utenfor hovedstadsområdet mere usikre enn investeringer i selve hovedstaden.
Hovedstadseffekten er også synlig i Danmark, men her er arbeidsmarkedet mye svakere. Faktisk har sysselsettingen vært fallende i både privat og offentlig sektor i 3. kvartal i fjor. Både Finland og Danmark sliter dessuten med svake demografiske utsikter. Det er få barnefamilier i disse tidligere så barnerike naboland og snart er arbeidsstyrken fallende. Verken Danmark eller Finland er i dag spesielt innvandringsvennlige samfunn.
Sverige er også plaget av fallende boligpriser. Her er historien litt mer sammensatt.
Vårt broderfolk satset på det såkalte millionprosjektet i perioden 1965-1975. Det ble bygget over en million boliger i disse årene. Boliger som ikke alltid er like attraktive for moderne mennesker. Mer fundamentalt er Sverige fortsatt en stor industrinasjon med mange hovedkontor som utnytter nye teknologier til å slanke seg. De svenske bankene sliter med lønnsomheten. Også de kutter bemanningen.
De svenske boligprisene preges dermed både av mange boliger og anstrengte konjunkturer. Rentekutt er på vei, men gitt at renta allerede er lav vil det neppe hindre at prisene faller også i år. Likevel taler svenskenes befolkningsvekst for at boligmarkedene før eller siden kommer til hektene igjen.