Simon Wiesenthal viet hele sitt liv til kampen mot urett. Som offer av Holocaust var han spesielt opptatt av å jakte ned krigsforbrytere over hele kloden, noe som gjorde han elsket og beundret blant jødene. Rett før han døde fikk han oppleve et av sitt livs største svik, da han hans fortrolige pengeforvalter Bernie Madoff lurte han for alle midlene hans legater eide. Det Madoff gjorde var å ta investeringsmidler fra godtroende kunder til å betale forfalte regninger.
I dag har vi det norske oljefondet som sparer opp midler på vegne av det norske folk. Et folk som også ønsker å være rause mot vanskelig stilte folkeslag i andre verdensdeler. For at vi både skal få råd til våre egne pensjoner og til å gi utlendinger milde gaver, så er vi avhengige av at vår oppsparte kapital forvaltes godt.
I siste instans er sjefen for den norske forvaltningen, vår idealistiske statsminister, Jens Stoltenberg. Det som nå er faren er at han som gjør samme feil Simon Wiesenthal gjorde, og setter kapitalen i fare.
Sør-Europas statsfinanser ligner på Madoff sine investeringsselskaper. Også Sør-Europeerne låner inn kapital for å betale løpende regninger, ikke til nye lønnsomme investeringer. Derfor er det stor fare for at dagens lån aldri vil bli betalt tilbake. Hvis haugen av regninger vokser for mye, vil Sør-Europerne heller neppe klare å betale rentene. Norge har en mekanisk regel, hvor vi uansett vær og vind, låner Sør-Europerne penger via vårt oljefond. For å slippe å lide jødenes skjebne er det på tide å stille krav om store budsjett i Sør-Europa hvis lånene skal fortsette.
Egentlig er det ikke noe problem for oss å finne bedre avkastning på pengene. Den dagen regimet med høye avkastningsmål på norske investeringer i Norge kastes i bøtta vil man finne mange spennende muligheter her hjemme. Kanskje er det på tide å investere mer i veier, bruer og boliger her hjemme?