Tysklands forbundskansler Angela Merkel har i løpet av dette året definitivt markert seg som Europas viktigste statsleder.
Når EU nå er i krise er dette en ønsket situasjon fra tyskernes side.
Et ledd i en dristig strategi hvor EU skal reddes ved at det stilles omfattende krav til andre medlemsland. Hvis ikke de tyske krav innfris, får vi alle bare lære å leve uten dagens EU.
Det har imidlertid vist seg lettere å utløse krisen enn å kontrollere den. De fleste europeiske land har nå statsrenter som er for høye til at økonomiene kan bære dem. Faktum er at landenes bedrifter og banker er blitt så avhengige av hverandre at høy konkurssannsynlighet i sør, gir økt konkurssannsynlighet også i nord.
Det var derfor med grunn at kredittbyrået S&P varslet at alle EU-land kunne bli nedgradert hvis Euro-samarbeidet brøt sammen.
Misligholder sør-europeerne sin statsgjeld vil det ramme nord-europeiske kreditorer; banker og pensjonskasser. Deres problemer blir sin tur det øvrige nord-europeiske næringslivs utfordringer, noe som igjen kan gi oppsigelser på bred basis i alle land; også Tyskland.
Det er derfor ganske høy innsats i potten når den tyske forbundskansler presser på for reformer i sine naboland. Søndag lanserte Italia sine kuttforslag, I går vedtok grekerne sine kutt og i morgen skal spanjolene lansere sine spareplaner.
Vi får håpe at de både er tilstrekkelig til å roe markedene og innfri forbundskanslerens krav. Da kan vi får et lykkelig toppmøte i Brussel på fredag, med utkast til en pakt EU-landene i mellom som for fremtiden sikrer bedre kontroll med medlemslandenes statsfinanser.
Kommende helg går nok med til å meisle ut detaljer og de siste kompromiss. Mandag får vi se om kredittmarkedene, og dermed aksjemarkedene, vender tilbake til det normale. Bestegjetningen er at så vil skje og vi har en frisk kursoppgang på Oslo Børs i vente.
Faren er imidlertid at ledere ikke klarer å bli enig. Da kan nedsiden være stor.