“Ja du skal vel nå prøve å fortelle meg at jeg skal tro på hva politikere sier, sa den skeptiske, men erfarne investoren til meg, etter et av mine litt for lange makroforedrag. Et makroforedrag som typisk nok, nettopp baserte seg på at politikerne får det til – før eller senere.”
Barnetro
Faktum er at denne troen på økonomiene lar seg styre ligger i bunn av de fleste makroprognoser. Troen på at høykonjunkturer kan dempes og lavkonjunkturer forkortes ved hjelp av myndighetenes inngrep. Det er bare spørsmål om tid før politikere og sentralbanksjefer gjør det rette. I verste fall kan vi i følge den ortodokse makrotro ha en dårlig regjering eller en uheldig sentralbanksjef, men aldri på varig basis.
Min egen barnetro, eller Blindern-skole-optimisme, mistet jeg etter Lehman Brothers skandalen. Når myndighetene i USA slapp Lehman i en ukontrollert konkurs, med enorme skadevirkninger også globalt, visste de rett og slett ikke hva de gjorde. Og livet i amerikansk politikk er rett og slett for kort til at politikerne rekker å rette opp skadene igjen. I dag er det mange som har tiltro amerikanske politikeres evne til rette opp skuta. Det er vel egentlig ganske urealistisk å tro at politikerne klarer å få ned arbeidsledigheten i USA i de nærmeste år. Millioner av ungdommer har ingen mulighet til å bli en del av middelklassen. Intet håp overhodet.
Alt er bedre her?
Enn så lenge har de fleste analytikere hatt tro at det er annerledes her i Europa. Våre politikere gjør mye rart, men bare de får tenkt seg litt om, og søkt råd hos sine eksperter, ja da blir alt fint igjen. Implisitt har vi tenkt at Europas politikere er dyktigere enn de amerikanske.
Det siste års håndtering av Euro-krisen har imidlertid gitt kullsviertroen på europeernes dyktighet et skudd for baugen. Nå er ikke myndighetenes jobb enkel. Europeiske statsledere skal håndtere en statsfinansiell krise i Sør-Europa og utfordringer med svake banker samtidig. Pakken de lanserte på torsdag i forrige uke var et skritt i riktig retning ved at den både ga grekerne mer penger, bevilget midler til å understøtte markedene for statsobligasjoner og strammet opp utsatte banker. Det ubesvarte spørsmålet er imidlertid om tiltakene er tilstrekkelige. EU-landene gjør fortsatt altfor lite for å hjelpe ungdom skaffe seg bedre kompetanse.
Utfordringene er ikke blitt mindre etter at den greske regjeringen denne uke ba om folkeavstemning for å få oppslutning om vedtatte og fremtidige innstramnings- og sparetiltak. Hvis folket stemmer nei, er det ikke godt å si hva som skjer med gresk statsgjeld, greske banker og Hellas sin fremtid i EU.
Hva om det ikke går?
Kanskje oppgavene rett og slett er for store for normale politikere? Det er i hvert fall ikke lett å se at utviklingen i Europa driver i riktig himmelretning nå for tiden. Godtfolk i Hellas, Portugal, Spania og Italia vil trolig ha en lavere levestandard fem år fra nå enn de har i dag.
Det er ikke sikkert alle folkeslag frivillig vil akseptere sin skjebne. Må nå faktisk begynne å planlegge for en fremtid hvor utsatte land kan få lov til å gå konkurs.
En slik Plan B, som kan iverksettes hvis alt skjærer seg, skal kanskje ikke politikere diskutere høylytt. Kanskje de bør fortsette å love alle at dette går bra – bare vi venter lenge nok.
Investoren hadde rett. Dessverre er det ikke opplagt at du bør tro på hva politikere sier.