Den visjonære forfatteren Aldous Huxley sa på 1930-tallet noe sånt som at alt er det samme som før, men likevel så annerledes. De viktigste trekkene ved dagens europeiske finanskrise viser nettopp det. Både veldig likt det vi har vært igjennom før og likevel ganske så forskjellig.
Som alltid er finansnæringenes helse et spørsmål om tillit – eller mangel på sådan.
Tillit som i fordums tider ble styrket prangende bankbygg. Fasader og blådresser som ga kundene inntrykk av at sparepengene var trygge og alltid tilgjengelig, selv om de var bundet opp i illikvide lån til andre. Misforholdet mellom innskuddenes innbilte tilgjengelighet og utlånenes låste forpliktelser var jo nettopp både det bankfolk ble rike av, men også deres mest sårbare punkt. I prinsippet skulle alle kunder kunne ta ut sine innskudd når de måtte ønske det, men hvis alle forsøkte å hente pengene sine samme dag, ville banken kollapse. Innskuddene var jo lånt bort.
Moderne banker er i dag avanserte. Likevel er denne grunnleggende forretningsmodellen; låne likvider inn billig og plassere dem ut i dyre vanskelig omsettbare produkter, fortsatt en normalt så lukrativ næringsvei for bankene. En moderne form for alkymi, som ikke forurenser, men som gir unge velutdannede mennesker høye gasjer og spennende arbeidsoppgaver. Ikke til å undres over at mange små europeiske land ønsket seg – og endte opp med – overdimensjonerte finanssektorer, stappfulle av gullkantede kreasjoner og altfor mange ansatte.
Nettopp fordi altfor mange satset på finansnæringer som levevei måtte det også gå litt galt, med altfor mye feilpriset risiko som resultat. Priser du et smørbrød for lavt kan du tape penger, låner du ut noen tusen milliarder ut for billig blir resultatet det samme, men med langt større konsekvenser. Tap som er så store at en god slump av nasjonalformuen gikk tapt i de hardest rammede land. Bankene ble rett og slett altfor store i forhold til hjemlandets samlede sparemidler.
Statsbudsjettene ble også avhengige av alkymistenes virksomhet. Skatteinntektene fra finansnæringene var enorme. Når de feilet, fikk den ulykkelige finansminister to tette pluss en badehette. Først et kraftig fall i skatteinntektene, deretter store utlegg for å berge bankene og i siste instans enorme skadevirkninger i samfunnsøkonomien som ga staten stigende utgifter til ledighetstrygd mm. Slik raknet statsfinansene både i USA, Storbritannia, Island og i Irland.
I høst står de store europeiske landenes banksystemer for tur, men med den forskjell at Europas skjebne står på spill. For redningsarbeidet er selve størrelsen et problem. Både det spanske, italienske og ikke minst det franske banksystem er for store til å berges. Får de alvorlige problemer er det ingen redningsfond stort som kan redde dem, den europeiske union – eller oss.
For også Norge rammes hardt av finanskrisen ute. Ikke har vi noe særlig direkte eksponering mot utlandet, når en ser bort fra de største bankene våre, og ikke har vi horder av bankfolk som mister jobben. Imidlertid har den norske stat tatt stor risiko i vårt oljefond (Statens Pensjonsfond Utland). Tapene på aksjer så langt i år er langt over 100 000 kroner per husstand. Mens tidligere generasjoner av nordmenn fulgte med på skipsfartens opp- og nedturer er det finansmarkedenes svingninger som gjelder nå. Europa er blitt svært så forandret i senere år, men for Norge er sårbarhetene fortsatt de samme. Vi er et lite land som passivt ser på et kaotisk Europa fra utsiden, akkurat slik vi alltid har gjort. Andre europeere enn oss må nå hjelpe hverandre, og vise solidaritet og handlekraft i krisens stund, slik at bankkrisen blir løst med en fornuftig fordeling av tapene.
En gjør seg så mange tanker når en som norsk bankmann ser på problemene i våre naboland. En av dem er at vi skal være glade for at vi har lokalt forankrede banker som reguleres strengt av et hjemlig tilsyn. En annen er at vi skal være glade for at det norske finanssystemet er relativt lite og oversiktlig. Selv for en som stemte nei ved siste EU- avstemning er det imidlertid også et tankekors at vi er passive, har ingenting å skulle ha sagt, i et Europa som trenger alle mann på dekk. Om pensjonsmidlene våre kommer styrket eller svekket ut av det har vi ingen kontroll på.
Vi får bare stå på utsiden, ta en kald øl, formane og håpe at Europa, og våre investeringer der, kommer styrket ut av krisen.