Finanskriser er ofte forvirrende spetakler av banker og regjeringskriser samt fete bilder av anarkister som kaster sine kjære Molotov-cocktails på politiet med tilhørende store overskrifter i avisene. Dagens greske og italienske er i så måte ikke helt atypiske.
Krisen er imidlertid ikke bare teatralsk. Sør-Europas problemer er mangeartede, men enkle å forstå.
Den første er konkurranseevnen. Sør-Europa har fått et langsiktig konkurranseevnetap som følge av at Asia nå integreres i verdensøkonomien. Bare evnen til å selge sine varer og tjenester er god nok, vil de fleste land kunne nå full sysselsetting over tid. Verdensmarkedet er jo tross alt gigantisk. Problemene begynner for alvor når et land ikke har et konkurransedyktig næringsliv.
Den andre hovedutfordring er at Sør-Europa har en aldrende og til dels fallende befolkning. Eldre mennesker blir lett redde for fremtiden og har lite omstillingsevne. Deres behov er enkle. De vil kunne spare rett og slett ved å prioritere TV-titting fremfor andre fritidsaktiviteter. Aldrende befolkninger har ofte problemer med å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe. Ingenting galt med det å spare, men et byks i sparingen demper midlertidig etterspørselen etter varer og tjenester. Denne midlertidige perioden kan bli ubehagelig lang hvis bedriftene kvier seg for låne alle midlene som plutselig kommer inn døra i bankene. Det kan lett skje. Skyldes hoppet i sparingen frykt for fremtiden skyldes det nok et samfunnsfenomen som også bekymrer bedriftsledere. Økonomien blir låst i en felle hvor de som sparer er for nervøse til å øke sitt konsum og de som normalt låner heller ikke tør å gjøre noe annet enn å avvente ny informasjon. Avkastningen på sparepengene svinner hen.
Det tredje problem er nettopp lav avkastning på sparepenger. Hvis alle de oppsparte midlene ikke lånes ut til vettuge investeringer i næringslivet vil de kaste lite av seg. Rentene forblir lave.
Summen av disse utfordringene, lav økonomisk vekst, demografiske utfordringer og liten avkastning på sparepengene er at landene har lite å gi. Lite til sine kreditorer og til sine pensjonister.
Det er ikke opplagt hvilken del av gjelda landene bør misligholde, statsgjelda eller pensjonsforpliktelsene. Men andre land i krise har stort sett valgt å misligholde pensjonsgjelda fremfor statsgjelda. Det innebærer mindre kostnader enn om statsobligasjonene misligholdes.
Dessverre ligger det derfor an til at pensjonssystemene i Sør-Europa må kuttes i alle land.
Ingen vei utenom.