Akkurat nå trenger de fleste europeiske sentralbanksjefer en Plan, med stor P, verdig Olsen-banden.
I Japan er den japanske sentralbankens oppgave å håndtere et regime hvor penger egentlig ikke kaster noe av seg. Rentene er lave, aksjemarkedet er og forblir billig, mens eiendomsmarkedene i beste fall er sidelengs. Kanskje den japanske sentralbankens største utfordring er å håndtere dagens supersterke valutakurs. En kurs som i hovedsak skyldes økonomiske problemer i de andre store økonomiene.
Hvilket naturlig bringer oss til USA, hvis eksportnæringer har glede av at den amerikanske dollar er spesielt svak mot den japanske valuta. I USA har sentralbanken utfordringer all den tid dagens økonomiske vekst er for svak til å gi en nedgang i skyhøy arbeidsledighet, til tross for at rentene er minimerte. Planen til sentralbanken er å holde rentene nær null de neste par år, i håp om at det vil stimulere til investeringer i en økonomi med mye ledig kapasitet. Spørs imidlertid om ikke det må sterkere lut til for å få en ny sprelsk konjunkturoppgang, som kan gi amerikanerne en etterlengtet nedgang i arbeidsledigheten, en ekspansiv pengepolitikk.
I Storbritannia fortsetter arbeidsledigheten å stige fra allerede skyhøye nivåer. Dette bidrar til at den britiske sentralbanken ønsker å stimulere økonomien ytterligere. Det i en situasjon hvor de allerede kjøper obligasjoner, holder rentene nær null og lover ekspansiv pengepolitikk i mange år fremover.
Den Europeiske SentralBanken (ESB) har i første omgang en lett oppgave, mens utfordringene på litt sikt er langt vanskeligere. I første omgang skal sentralbanken tilføre obligasjonsmarkedene likviditet ved å kjøpe statsobligasjoner fra bankene, samtidig som de gradvis reduserer de korte rentene. Dette hjelper noe, men spørsmålet er om det er nok.
Dessverre er det underliggende problem at de sør-europeiske land samlet har et betydelige underskudd på statsbudsjettet fordi sør-europeere er mer glad i få, enn å gi penger til staten. Ditto har de et underskudd i sin utenrikshandel all den tid de er gladere i å konsumere enn å produsere.
Poenget er at dette må ta slutt. Og her ligger ballen i politikernes hender. Etter Spanias nyvalg til helgen, vil Portugal, Hellas, Italia og Spania alle ha ferske regjeringer. Det er opp til dem å treffe de nødvendige tiltak for å berge konjunkturbildet. Dessverre er det lite den europeiske sentralbanken kan gjøre med levemenn annet enn å avvente at de blir edru.
Økonomer fra fjern og nær roper i dag på at ESB skal garantere for disse underskuddene. Faren er at dette vil utsette og i verste fall ødelegge reformiveren. En iver som utgangspunktet ikke er så veldig stor.
Hva skal en så råde dagens norske Olsen-Bande å gjøre? Il sakte. Det er åpenbart at Norges Banks prognoser er avleggs. Kan kastes. Kvarud-analyse meldte for eksempel denne uken at oktober blir en uhyre svak måned for norske kjøpesentre. I et land hvor nyinvesteringer i næringsbygg er euforiske må dette gå galt, med mindre rentene kuttes.
Nå som valutakursen ligger i ro kan man vente til desembermøtet i sentralbanken med å kutte. Deretter bør rentene kuttes kontinuerlig til konjunkturene snur.
Min plan er at Norges Banks foliorente er 2,0% ved årsskiftet. 1,5% til sommeren og 1,25% ved årsskiftet 2012-2013. Det er bare å håpe at min plan får en bedre skjebne enn den typiske plan fra mesterhjernen Egon Olsen!