Et spørsmål om tillit – langsiktig sådan

Italia har i dag avholdt en auksjon hvor de solgte langsiktige gjeldspapirer til en uventet høy rente. Folk hadde håpet at tilliten til Italia var tilbake, slik at renten kunne falle til komfortable nivåer for de gjeldsatte italienerne, men den gang ei.

Kanskje vi ikke burde vært skuffet, men innsett at selv om et ekspertvelde skal få styre Italia og Hellas noen måneder så kommer jo de folkevalgte snart tilbake. Parlamentsmedlemmer som har mistet all tillit i finansmarkedene.

Utfordringen for skadeskutte land i Sør-Europa er tross alt å overbevise oss alle at de har like langsiktig fornuft som de har løpetid på sin opplåning.

EU- krisen har tilsynelatende fått en forløsning ved at skandaleomsuste regimer i både Hellas og i Italia nå har avgått til fordel for et styre av byråkrater. De nye regimene er midlertidige og vil måtte før eller siden måtte få avløsning av folkevalgte representanter fra de samme partiene som fikk landene ut i hengemyra. Byråkrat – ,eller økonomveldet om du vil, er bare en pause fra det som før eller siden må bli en ny runde med demokratisk valgte regjeringer. En kan bare håpe at pausen utnyttes godt med ivrig reformarbeid som kan legge et grunnlag for fornyet vekst i årene som kommer.

Ta Italia. Utfordringene er mange. Budsjettene må strammes inn på en måte som skåner de unge og hardt arbeidende mest mulig. Italia er blant de land som bruker størst andel av sine statsinntekter på pensjoner. I en viss forstand kan du si at Italia låner i dag for å kunne utbetale pensjoner.

Dette er selvfølgelig svært skadelig for landets langsiktig økonomiske helse, noe faktisk den avgåtte statsminister Berlusconi forsto. Det var hans samarbeidspartnere som torpederte planene om kutt i pensjonsordninger. De synes det var for galt at folk som hadde betalt inn pensjoner i alle år skulle få avkorting på det de trodde var sikker sparing. Dessverre er pengene tapt og pensjonene må kuttes.

Verre er det for Hellas hvor selv nasjonalstatens skjebne står på spill. Heldigvis har den nye regjeringen bred politisk støtte, i hvert fall inntil nyvalg kan holdes. Også her er pensjonssystemene lite bærekraftige.

Jo mer man tenker på det, desto klarere blir det at Hellas og Italia ikke bare trenger nye ledere, de må stemme annerledes enn før. Folk må stemme frem rettskafne kvinner og menn i sine folkevalgte organer.

Den egentlig langsiktige løsningen er at folkeslagene må endre sin stemmegiving og levemåte. Vekk fra småkorrupte politikere som arbeider for deg, din vennekrets, din by eller provins. Folk må bli glad i å leve hederlig og ønske seg et statsstyre som ikke er preget av kompistjenester, men som tenker på alle landets innbyggere – også på lang sikt.