Italia har like mange utfordringer som det har underverker. Få land har en så rik historie og kultur å by på som Europas tredje største økonomi. Kanskje har den jevne italiener hatt det litt for bra?
I senere år er det i hvert fall klart at Italias utfordringer har vokst uten at noen har tatt tak i stivnede strukturer. Fortsatt er store deler av næringslivet regulert. IKEA revolusjonen i varehandelen, hvor enorme kjøpesentre utkonkurrerer små lokale butikker har enda ikke kommet til store deler av Italia. Utdanningssystemet er gammeldags. Ungdom lærer lite engelsk, og er lite mobile. Den norske anleggsbransjen ansetter mange øst-europeere. Når då du sist en italiensk anleggs-slusk i Norge?
Det er naturlig å dele Italias problemer i to grupper; de sær-italienske og de allment europeiske.
Første gruppe av utfordringer er den omfattende korrupsjonen som gjennomsyrer det politiske system. Et system hvor det er viktigere å ha gode forbindelser enn gode skolekarakterer for å gjøre karriere og et lovverk som gjør det vanskelig å si opp selv udugelige arbeidere. Uansett parti dreier det å komme seg i posisjon først og fremst seg om å få en høy nok stilling til å berike seg selv og sine venner. Italienere flest tolererer denne form for korrupsjon.
Politikernes bunga-bunga parties med bimboer og prostituerte er noe italienere synes det er ganske festlig å lese om. Uskyldig moro. For noen år tilbake fikk til og med lederen av Kommunistpartiet låne en yacht og noen bikinikledde damer av nettopp Berlusconi til kommunistenes valgkampåpning. Italienske kommunister liker å ha det gøy de og: Just want to have fun.
Bak sirkussmilene er det imidlertid som oftest en god porsjon melankoli.
Italia er et meget rikt og uendelig vakkert land, men de fleste italienere skjønner at landet deres har havnet i et alvorlig uføre. Næringslivet invester lite i ny teknologi. Arbeiderne får lite opplæring og går gjerne til streik for bagateller. Og ja, innerst inne ser de at politikernes mange ablegøyer er et symptom på at landet styres for dårlig.
Andre europeere skal ikke godt seg. For de fleste europeiske land sliter med de samme felles altoverskyggende problemene: Kombinasjonen av svak økonomisk vekst og en økende forsørgelsesbyrde i en æra hvor statsgjelda øker dag for dag.
Italia får en relativt sterk økning av sin forsørgelsesbyrde, målt som antall eldre i forhold til antall arbeidere. Det er ikke nok å få de offentlige budsjettene i balanse. Statsbudsjettet må gå med overskudd i dag hvis det skal bli solide italienske pensjoner i årene fremover.
Å stramme til i statsfinansene i tilstrekkelig grad til at pensjonene berges kan fort bli det umuliges kunst. Dette fordi svært mange andre europeiske land har samme utfordring. Alle øst-europeiske land har fallende befolkninger. Også i Tyskland faller befolkningen. Finland har en eldre-flod-bølge foran seg. Alle prøver å spare.
Skulle alle nå i dag forsøke å spare nok til at de lovede fremtidige pensjoner skal kunne utbetales, vil Europa utvilsomt sparkes ut i en dyp resesjon.
Langt bedre er det å innse allerede i dag at slaget er tapt. Sør-europeiske land som fortsatt ikke har spart noe til den kommende eldrebølgen, kan ikke ha et raust pensjonssystem.
Den eneste reelle løsningen for europeere er å reformere sine pensjonssystemer. Det å droppe et ’’bunga bunga party’’ eller to vil liksom ikke monne.