En sommerkveld for noen år tilbake traff jeg Jens Stoltenberg på Aker Brygge. Han var svært hyggelig, og da hans kone og barn kom for å møte han, hadde jeg den glede av å si til dem alle at det som skulle bli vår kommende statsminister, ja det var det mest imponerende menneske jeg hadde møtt!
Smiger hindrer ikke at jeg stusser over regjeringens rosenrøde og rause statsbudsjett, en veritabel lykkepille for vår offentlige sektor. Jeg forstår det ikke. Her er min versjon av virkelighet, prognose og risiko.
Norge har to vekstmotorer som andre land kan misunne oss. Vi har de sterke energinæringene som har sunn og god strukturell vekst. Og så har vi offentlig sektor som nyter godt av energinæringenes skatteinnbetalinger.
Forskjellen i økonomisk styrke mellom oss og de andre ligger for en stor del i vår oljerikdom. Forskjellen i vårt arbeidsmarked beror i hovedsak på bruken av denne rikdommen, som lar oss øke antall offentlig ansatte samtidig som andre tvinges til dype kutt.
Siden finanskrisen har sysselsettingen i offentlig sektor netto vokst med nær tre prosentpoeng av arbeidsstyrken. I USA har den falt med neste en million arbeidstakere. Økt bruk av oljepenger, er dermed en av hovedforklaringene på den relativt lave arbeidsledigheten i Norge.
Fremtiden er ikke rosenrød. Det beste vi kan håpe på er å få leve i fred i et Europa som preges av lav økonomisk vekst, finansiell konsolidering og minimale sentralbankrenter. Denne stagnasjonsæraen kan vi dessverre ikke ta for gitt. Europeiske politikere har tidvis rotet kriser til og gjort vondt verre – mye verre.
Tar du risiko, enten ved å ta deg jobb i privat sektor, ved å kjøpe aksjer eller ved å investere i eiendom er faktisk politikernes håndtering av ulike kriser din største risiko. Ja, rentene er lave og det vil de forbli, men det er fordi vi lever i farlige tider hvor økonomene har ingen kur, ingen mirakelmedisin å foreskrive. Farlige tider hvor desperate velgere kan stemme frem ekstremister både på høyre og venstre side av det politiske bildet. Dessverre vil det ta mange år å løse problemer i våre naboland. Norge kan lite gjøre der vi står utsiden av EU, og uten møterett i G20-gruppen, annet enn å forberede oss på det verste. Vår skjebne er i andres hender.
Du som jobber i privat sektor må spare mer. Staten har så langt i år tapt betydelige beløp på aksjer i sine pensjonsfond. Tap som er kommet i det samme år som pensjonsforpliktelsene til vår raskt voksende offentlig sektor har økt. Staten har med andre ord nå vesentlig mindre oppsparte oljepenger igjen til de som arbeider i privat sektor enn tidligere prognostisert.
Vi er på vei mot et prisfall neste år. Prisene på elektronikk, biler, energi, fisk, solcellepaneler og kaffe er fallende. Bærebjelken i vårt næringsliv – dagens solide oljepriser – hviler vi tungt på.
Statsministerens viktigste oppgave fremover blir å gjøre Norge mindre oljeavhengig. Her er det siste Nasjonalbudsjett en tapt mulighet. Skremmende høye inflasjonsprognoser gir unødig rause budsjettforslag. Med dagens kronekurs er det overveiende sannsynlig at konsumprisindeksen faller neste år. Nasjonalbudsjettet spår høy inflasjon og store lønnstillegg noe alle offentlig etater naturlig nok bør godtgjøres for. Når inflasjonen uteblir vil kommune, etater og offentlige institusjoner få overraskende stor kjøpekraft. En kjøpekraft som vil bli brukt til allmennyttige formål og dermed til å øke veksten i den offentlige sektor ytterligere.
Takket være dette statsbudsjett øker da vår oljeavhengighet. Statsministeren har rett i at fremtiden er svært usikker. Bare synd at det siste statsbudsjettet gjør oss mer sårbare enn vi hadde behøvd å være.