Det er egentlig ganske kult å stå alene.
Denne uken er det nytt rentemøte for Norges Bank. Nok en gang er jeg nokså alene om å spå rentekutt. Jeg har noen kramgode argumenter, som manglende inflasjon, vanskelige kredittmarkeder og stigende, arbeidsledighet. Ok da, så stiger den meget svakt, men likevel.
Så, for hva det er verdt, er jeg ganske sikker på at Norges Bank bør kutte rentene ved sitt rentemøte denne uken. Og det de bør gjøre, er gjerne min prognose. Det blir heller ikke siste rentekutt hvis jeg får rett i at kronekursen vil stige systematisk i årene som kommer.
Likevel forstår jeg de som spår både uendret rente denne gang og renteøkninger neste år. I hovedsak fordi statsbudsjettet er uventet og utilsiktet raust. I en tid hvor det er mer sannsynlig med prisfall enn inflasjon, spår Finansdepartementets økonomer halvannen prosents prisvekst, noe som selvfølgelig blåser opp kjøpekraften til de som måtte få kompensasjon for en ventet inflasjon som ikke materialiserer seg.
Både kronekursen og de offentlige budsjetter viser hvor sårbar strategien til Norges Bank er. Vårt inflasjonsmål er avhengig av forhold utenfor Norges Banks kontroll.
Hvis krona stikker av gårde blir det veldig vanskelig for Norge å skape sin egen inflasjon. I skrivende stund er kronekursen om lag 5% sterkere enn den var i andre halvår i fjor, hvilket vil bidra til et par prosent lavere prisvekst i tiden fremover. Hva verre er så preger det også lønnsutviklingen så lenge vi har noe som likner på frontfagsmodellen i Norge. En modell hvor nettopp konkurranseevnen til næringslivet er utslagsgivende for lønnsveksten til oss alle.
Den andre sårbarheten går mot regjeringens pengebruk. Dagens strategi er å tilpasse rentene til den pengebruk regjeringen måtte gjennomføre. Også her blir Norges Bank fort den sårbare part. Kanskje det ville vært bedre å kutte rentene til noe som likner på nivåene i våre naboland for da å tvinge frem en mer restriktiv pengebruk hos politikerne?
Med andre ord la politikerne tilpasse seg Norges Bank – og ikke omvendt.