I de fleste av mine aksjeanalyser sier jeg noe sånt som:
Det ene og det andre ser ille ut, riktig ille ut, men Kinas økonomiske vekst kommer oss nok til unnsetning. Du vet, 1,3 mrd mennesker som skal ha mer av alt, år om annet, er nødt til å gi store utslag i verdensøkonomien. Det er bare å slappe av, det går nok bra.
Dette har vært en høvelig makroanalyse gitt at Kina alene har stått for mer enn en tredjedel av den globale økonomiske veksten i de to siste årene. Selv dette er en underdrivelse da land som Australia m. fl. er blitt helt hekta på Kina. For både råvarer som olje og for enkeltbedrifter er Kina helt avgjørende. BMW tjener så mye på kinesiske forbrukere at deres sjefer er flaue over å diskutere det.
Og det er nettopp hos den tyske bilprodusenten at ryktene rundt Kinas fall har oppstått. I Beijing har visstnok ( i følge Financial Times) lokale forhandlere vært villig til slå av an femtedel på bilprisene for både kjente og ukjente kunder. Tilsvarende rykter om svake salg av Mercedeser har også versert.
Hva er i gjære?
Trolig er det en viss oppbremsing i den økonomiske aktiviteten som nå gjør seg gjeldende. Dette er ikke bare usunt. Etter mange år med store investeringsløft i industrianlegg, bygg, veier, bruer og verft ser også de kinesiske myndighetene at de trenger andre vekstimpulser enn eksport og infrastruktur.
Problemet er at slike omstillinger er lettere sagt enn gjort. Du skal få arbeidskraft overført fra sektorer hvor arbeiderne trenger å tenke på alt annet enn service, til rene servicenæringer hvor kundetilfredshet er helt avgjørende.
Slike omstillinger gir ofte konkurser og store tap i finanssektoren. Derfor ser vi at de kinesiske børsene er meget svake. I natt steg bankaksjer etter at statskontrollerte investorer gikk inn og støttekjøpte markedene, men slike redningsaksjoner har ofte bare kortvarig effekt.
Min gjetning er at dette arbeidet kommer til å ta år om ikke generasjoner, slik det har gjort for mange land før dem, som skulle ta veien fra u-land – via industriutvikling – for til slutt å bli modne land med tjenesteyting som viktigste næringsvei.
Med andre ord er omstilling av næringsveier Kinas skjebne. Intet å gjøre med det. Forhåpentligvis klarer de transformasjonen på en fornuftig måte. Men det er for tidlig å konkludere: Slapp av det går nok bra!