Terra-systemet dekker halve Norge og i hver krik og krok av dette vakre landet skal man om høsten ha litt makro-underholdning. Derfor tilbringer jeg mang en høstkveld på landeveien i leiebiler som bruker om lag en halv liter diesel per mil.
Tenke seg om den jevne amerikaner kunne kjøre rundt i biler som klarte seg med det samme? I september måned var salget av de største bilene i USA opp med en femtedel over samme måned i fjor. Oljepriser på 100 USD per fat skremmer tydeligvis ikke amerikanere fra å laste innpå med firehjulstrekkere som har unødig store motorer.
Septembersalget for biler er ikke noe nytt eller enestående. Dessverre for miljøet, men heldigvis for norske statsfinanser så velger amerikanerne å sløse med energi. De velger til og med å subsidiere bruken av den. Ja, du leste rett. Energiforbruket i USA subsidieres ved at brukeren av energi ikke betaler de reelle kostnadene som bruken medfører. Alt dette i følge en fersk studie som anmeldes her: http://www.nybooks.com/articles/archives/2011/oct/27/energy-friend-or-enemy/?pagination=false&printpage=true
Dette er dessverre ikke noe nytt i et land som har unnlatt å investere i jernbane og andre kollektivløsninger i generasjoner. Den jevne amerikaner er like avhengig av å kunne sløse med energi som hvilken som helst junkie på Plata i Oslo er av sitt daglige skudd. Det er selvfølgelig trist for USA all den tid landets bilister fint kunne klart seg med den samme type biler som jeg ragger rundt med på landeveien.
Bensinkostnadene er ikke de eneste som blir unødig store for amerikanerne. Mange spør seg også om ikke militærutgiftene ville vært redusert, og menneskeliv spart, hvis USA hadde vært mindre avhengige av samfunnsutviklingen i fjerntliggende oljerike land.
Sist, men ikke minst, må en tenke på miljøkostnadene hvor deler av USA og spesielt oljerike Texas nå jevnlig rammes av hetebølger om sommerne. Nå er ikke amerikanerne alene ansvarlige for global oppvarming, men de leverer solide CO2-bidrag.
Historikere vil kanskje oppsummere at affæren med en sommervikar var president Bill Clintons største tabbe. Av større betydning for USAs langsiktige økonomiske helse er det nok at han ikke gjorde noe med energiskattene den gangen da oljeprisene falt ned mot 10 dollar fatet sommeren 1998. Hadde amerikanerne den gang innført et norsk avgiftsnivå på sin bensin, ville deres økonomi vært langt mindre sårbar enn den er i dag.
Norge, som i økende grad lever av oljeinntekter, må derimot prise seg lykkelig over at oljeavhengigheten til amerikanerne er økende. Like lykkelige som en pusher på Jernbanetorget blir når kundene hans øker dosene på sine rusmidler. I en viss forstand så lever vi av amerikanernes dårskap. Av deres manglende selvkontroll.
Dette plager nok gamle Clinton i dag , som jo hadde en ekspert på global oppvarming som visepresident. Han burde visst bedre.
Kanskje burde nordmenn takke en vakker sommervikar for at den amerikanske presidenten og hans rådgivere ble litt distrahert den gang da USA lett kunne ha endret kurs i energipolitikken?