Det siste året har de fleste norske makroøkonomer spådd høyere renter. Akkurat hvor mye rentene burde øke og hvor høyt de ville ende har det vært endel variasjoner rundt, men prognosene har vært såpass like at en neste kunne snakke om en slags ‘konsensus’ mellom de ulike fagmiljøene. Jeg føler meg som del av denne menigheten selv om jeg av og til prøver meg med noen uskikkelige renteprognoser.
Ganske interessant er samstemmigheten fordi folk har jo så forskjellige utgangspunkt. Ikke alle er født og utdannet i Norge. Noen er i offentlig sektor, noen jobber i norske finansinstitusjoner, mens andre arbeider i utenlandske banker. De fleste av oss som hadde omtrent samme prognose for inneværende år var enige om at renten skulle mye opp, til et mer nooooormalt nivå.
Med sjeføkonom Tor Steig i NHO som hederlig unntak, har de også bagatellisert utfordringene vårt konkurranseutsatte næringsliv står overfor. NHO ligger godt an til å bli årets beste prognosegiver. Selv har jeg stor glede av deres konjunkturoversikter.
Hvorfor blei vi alle så like? En skulle jo tro at økonomer ville ha ganske så ulike meninger. Samfunnsøkonomi er jo ikke noen presis vitenskap.
Selv tror jeg at noe av årsaken kan være at vi tross alt lever i en ganske ensartet subkultur i Norge, hvor alle leser de samme tingene og regner på de samme data. De fleste av oss jobber innenfor bompengeringen i Oslo.
Data er mange, men dekker ganske så få år. Vi sitter egentlig og fordyper oss i ulike tallserier fra de siste 30 år. 1970 tallet er glemt. Vi regner frem og tilbake på de samme begrensede tidsseriene.
Jeg vil nesten si vi har fått en teologi, eller en ‘Oslo Konsensus” om hvordan økonomien fungerer. Her prøver jeg meg på en definisjon, men lesere inviteres til å komme med forslag:
”The Oslo Consensus”
Mål: Idealsamfunnet hvor alle har det ganske likt, men klart bedre enn utenfor landets grenser. Grenseovergangene mellom Norge og utlandet er viktige, om ikke like hellige som i Billy Shakespeares Romeo og Julie: Hvor utenfor Veronas vegger det bare er helvete og forfølgelse.
The Oslo Consensus har 6 attributter (som jeg kan komme på):
a. For norske makroøkonomer er alle tall 2,5. Økonomisk vekst, og dermed realrentene, samt inflasjonen vil før eller siden vende tilbake til dette magiske tall.
b. Det er via budsjetter vi styrer mot det hellige mål, regnskap gir vi blaffen i. En vei til 1 mrd kroner kan føre til inflasjonspress og behov for renteheving. En kostnadsoverskridelse ved sluttføringen av et oljeanlegg på 5-10 milliarder kroner derimot, spiller derimot ingen rolle.
c. Også meravkastningen i aksjemarkedene ute er 2,5%. Det er et teologisk faktum. At vi ikke har sett noe til denne gevinsten bekymrer lite. De troende har da tross alt heller ikke sett snurten av hverken Jesus eller Muhammed.
d. I denne tro trenger vi ikke stille noen krav til avkastning overhodet. Det er bare å pælme pengene ut av landet. Meravkastningen blir jo uansett 2,5%. Her hjemme derimot – innenfor landets grenser – stilles det høye og tildels uforståelige krav til investeringer, hvilket passer politikerne brillefint. Jo vanskeligere kravene er å forstå, jo enklere er det å se bort i fra dem når politikerne skal vedta prosjekter til sine hjemfylker.
e. Menneskene i ‘The Oslo Consensus” tror at verden venter på norske idèer og løsninger, selv om vi velger å ikke ta et forpliktende og dyrt EU-medlemskap. Vi ønsker å stå utenfor og gi gode råd. De som ikke vil høre på oss, forstår rett og slett ikke sitt eget beste. Vi må reise mye og langt slik at flest mulig får glede av våre budskap.
f. Du ikke tro det er morsomt å være makromann. Det å skrive blogger som ingen avisredaktør ville tatt i med ildtang er alt annet enn gøyalt tidsfordriv. Det at makroarbeid er morsomt og tidvis lukrativt har ingenting å si for uegennyttige tjenere av det norske samfunn.
Flere forslag?
Ha en flott helg mvh jan