Norges Banks bøtte eller plan B – eller C

Sentralbanksjefens siste pressekonferanse var en minnerik affære hvor han ikke brukte mange sekundene på å kaste den siste Pengepolitiske Strategirapport i bøtta. Uten at han sa det direkte er det tydelig han har bedt sine toppøkonomer om å tenke nytt.

Verden er nå slik at nesten hva som helst kan skje.  Scenarier for sammenbrudd av Euro, konkurs i USA og hyperinflasjon serveres lettere dandert på kveldsnyhetene sånn litt innimellom andre nyheter.  Intet av dette trenger å inntreffe, men det er verdt å tenke litt over hva vi bør gjøre hvis verden blir dramatisk annerledes enn vi trodde på forsommeren.

For meg er behovet akutt all den tid mine anslag for OECD-områdets vekst neste år vaker rundt nullpunktet, langt under det de fleste opererer med. Folk har ikke rukket å ta hensyn til de store innstramningene i offentlige budsjetter som vi vil se i en rekke land i årene fremover. Når disse hensyntas kan vi se anslag på negativ BNP- vekst i både USA og store deler av Europa for neste år.

Null høres kanskje ikke så ille ut, men i land hvor store deler av den yngre garde allerede står uten jobb- og utdanningstilbud vil manglende vekst tilsi at arbeidsledigheten bare fortsetter å stige. Hva verre er, manglende vekst og stigende arbeidsledighet vil svekke allerede skjøre statsfinanser og gi oss behov for ytterligere innstramninger som kan ramme også senere år. Med andre ord er det å bedre økonomiens helse ved hjelp av budsjettkutt en ganske langdryg kur.

Det er heller ikke sikkert at alle pasienter har stamina og tålmodighet til å stå løpet ut. Vi kan få folkelig opprør, mislighold og/eller aktive forsøk på å destabilisere sin egen valuta. Land med svake statsfinanser har som kjent gjerne forsøkt å komme seg ut av knipa ved å redusere verdien på sin egen myntenhet, enten ved å skape inflasjon eller ved å la verdien av egen pengeverdi falle i valutamarkedene.

Det er kombinasjonen av dystre prognoser og mulig galskap som bør bekymre alle som planlegger for fremtiden. Ikke bare hvordan amerikanere og europeere har det, men hvordan de tar det.

Verden kan i hovedsak gå en av tre veier. Scenariet som nylig er blitt forkastet er hva jeg vil kalle ’’The Oslo Consensus’’: Jevn og god økonomisk vekst, inflasjon og et rentenivå som vender tilbake til nivåene vi hadde før finanskrisen. De fleste norske makroøkonomer har prognoser som likner på dette.

Plan B, må være lage en strategi for et scenario hvor den økonomiske veksten både hjemme og ute skuffer stort, med en tilsvarende nedgang i lønns- og inflasjonsforventninger. Politikken her må bli rentekutt.  Dette har vi gjort før.

Verre er det hvis vi skulle havne i et slags sveitsisk dilemma. Sveits er en trygg havn for verdens sparepenger og sveitsiske renter har i sommer vært negative – uten at det har klart å stagge stigningen til sveitserfrancen. Får vi et råkjør mot vår krone, hvor investorene driver opp kronekursen helt uavhengig av renta, ja da får vi en betydelig utfordring som ikke blir lett å takle. 

Et kjør mot krona vil kreve mye av våre myndigheter som allerede nå bør lage planer for å møte et slikt scenario, plan C. Tenk deg at verdien på NOK stiger så mye at det tvinger frem betydelige og usunne rentekutt. Skulle krona bli en trygg havn og renta senkes, vil vi trolig måtte se nærmere på skattepolitikken og på våre valutakjøp. I skrivende stund går det rykter om at Sveits vurderer å lage et fastkursbånd for sin valuta. Dette til tross for at slike bånd aldri har tålt markedets tyngdekraft. 

Også Norges Bank kan bli tvunget til å gjøre mye rart i årene som kommer.