Skiftende ubalanser

Forfatteren Robert Skidelsky skrev for noen år tilbake en flott biografi om John Maynard Keynes, hvor han blant annet omtaler en av Keynes siste utlegninger om verdensøkonomien.

Rett før han døde satt Keynes, som jo hadde skrevet læreboka om stabiliseringspolitikk, foran peisen sammen med sine nærmeste medarbeidere. Det var rett etter den 2. verdenskrig og USA var nærmest allmektig, med verdens desidert største økonomi, over halvparten av klodens gullbeholdninger og overskudd i utenrikshandelen. Ville USAs dominans vare i 1000 år? Det så unektelig slik ut.

Nei,  svarte Keynes. Riktignok var det normale at verden var ute av balanse, men ubalanser skifter. USAs enorme finansielle formue og krav på andre land, ville lede til overforbruk hos amerikanerne og nedbetaling hos dets kreditorer, takket være store løpende underskudd i USAs utenrikshandel. Han antydet at prosessen ville gå fortere enn folk flest ventet.

I dag er vi i den motsatte situasjon, av det vi var rett etter krigen. De fleste av Keynes sine disipler anser USAs underskudd for å være store og nærmest for evigvarende å regne. Vil det aldri snu?

Jo, selvfølgelig vil det snu og før eller siden vil USA få balanse i regnskapene. Det er imidlertid ikke likegyldig hvordan det skjer. I hovedsak kan ubalansene rettes ved væpnet konflikt, rebalansering av utenrikshandelen eller ved mislighold og konkurs.

I ordentlig gamle dager var krig en nærliggende løsning. Forgjeldede land gikk rett og slett til krig mot sine kreditorer. Rike land gikk gjerne til krig for å forsvare sin ære. Ja, da ble de penga fort borte.

I moderne tid er det rett og slett regulering av forholdet mellom eksport og import ved hjelp av markedskrefter som er hovedmekanismen for å rebalansere utenrikshandelen. Land med store underskudd må regne med å stramme inn på livreima og heller satse på å selge mer i utlandet. Dette er en fin teori, forutsatt at de som har penger, overskuddslandene, bir frivole og er villig til å bruke noe av sine oppsparte midler.

Det er egentlig dette som er hovedutfordringen for verdensøkonomien i dag. For at underskuddslandene skal komme til hektene igjen, må jo noen kjøpe varene deres. USA, Hellas og Italia ønsker alle å spise mindre og jobbe mer, men da må det også være eksportmarkeder de kan snu seg til. Hvis overskuddslandene ikke bruker noe av sparepengene sine, blir det hele ganske så håpløst for de som ønsker å snu underskudd til positive tall.

Poenget er at verden kan godt være i ubalanse, bare ubalansene skifter fra land til land. Utfordringen nå er at de land som prøver å snu seg rundt og eksportere mer er ganske store, mens de som kan ta imot varene ønsker å fortsette sin sparing.  

Ingen skal skylde på oss. Nordmenn gjør sitt skal en tro de siste detaljomsetningstall for Norge. De viste en vekst fra april til mai på ett drøyt prosentpoeng. Likevel, vi er for små til å monne.

Tyskland som er et av de store overskuddslandene og som har råd til å unne seg litt ekstra melder dessverre i dag om et fall i detaljomsetningen for mai på et par prosentpoeng fra måneden før. Den tyske detaljomsetningen er i dag på et lavere nivå enn det var i 1994!

Skal dagens globale konjunkturoppgang holdes i live må snart overskuddslandene våkne – BRUK PENGER.

Ingen er tjent med at ubalansene landene i mellom løses på den tredje måten; mislighold og konkurs.