I går fikk vi nye tall for nasjonalregnskapet. De var på den svake siden.
Spesielt interessant var det å følge utviklingen for våre eksportnæringer. Litt overraskende så vi et nytt fall i den tradisjonelle vareeksporten – for andre kvartal på rad. Dette bør være et varsko for alle som er opptatt av at Norge skal beholde og videreutvikle fornybare næringer som klarer seg i konkurransen på de globale markedene. Spesielt fordi nedgangen kom i en tid da det var relativt god vekst i verdensøksonomien. Våre markedsandeler ute faller dermed kraftig tilbake.
De fleste tar i dag lett på det faktum at eksporten av tradisjonelle varer er svak. Vi har jo oljepenger som vi i mangel av gode eksportnæringer kan bruke til ulike importgoder. Dette går så bra så! Oljen er imidlertid en ikke-fornybar ressurs. Før eller siden vil vi bli avhengige av å finne på nye varer og tjenester som utlendinger kan kjøpe fra oss. I Hellas var det full fest for bare få år tilbake, men nå merker de savnet av sine eksportnæringer.
Eksportnæringene er imidlertid også viktige som kulturbærere. Dette er bedrifter som ofte konkurrerer på den internasjonale arena i kamp med de beste fra utlandet.
Det å hvile seg på oljeputa, fremfor å satse på konkurranseutsatt industri, blir litt som å droppe New York Marathon og heller ta seg en tur på den lokale bensinstasjonen for å kjøpe ei pølse. Konkurranseutsatte næringer må hele tiden leve med nye impulser og utvikle nye produkter. Livet som rentenist med uttak av oljepenger er på den annen side litt for likt en pensjonisttilværelse til at vi kan glede oss over det.
Når treffer vi neste topp på eksporten? Vel, eksportnæringene går jo tøffe tider i møte i månedene som kommer, så det blir neppe i år.
Det spørs vel egentlig om vi noensinne vil gi eksportnæringene rommet de trenger for at de igjen kan bli en hovedmotor i norsk økonomi.
