Den menneskelige faktor

Som en god student av mellomkrigsårene koser jeg med gjerne med bøker om krigsårenes sjøslag, politiske krumspring og triste beretninger om menneskelige tragedier. Det var en kveld i fjor høst da jeg fordypet meg i en mursteinene (krigsbøker er som oftest tykke) at tanken slo meg,

– Er det ikke påfallende hvor mange av datidens ledere som var spikkspenna gærne? Ok, kanskje det uttrykket var å ta for hardt i, men når en leser om Stalin, Churchill, Hitler, Mussolini og de japanske generaler så hadde de den felles nevner at de alle hadde betydelige psykiske utfordringer.

Når en leser om skjebnen til presidenten for IMF, Dominique Strauss Kahn som jo var på vei til å møte Forbundskansler Angela Merkel da han angivelig forsøkte å voldta en stuepike, kommer jeg ikke unna tanken om at det må ha tørna for den gamle politiker. I så fall er det bare en fordel at dette skjedde FØR han satte seg ned ved forhandlingsbordet.

For nå trenges det klar tenking rundt Europas gjeldsproblemer.

Målet må være klart. Sør-europeere må redusere sin levestandard slik at de setter tæring etter næring. De kan ikke fortsette å låne enorme summer til skyhøye renter når deres økonomier har problemer med å vokse. Omstillingsprosessene krever finansiell hjelp utenfra, så mye vil kreves også fra oss i Nord. 

Alle disse forsakelsene – fra låntagere som må gi fra seg opparbeidete rettigheter – og kreditorer som må ta tap på sine surt oppsparte midler, kommer først etter lange forhandlinger. Forhandlinger som krever stamina, kløkt og diplomatisk finesse fra de involverte.

Kanskje det er like greit at en annen person en Dominique Strauss Kahn leder disse diskusjonene?

Her er det også et mer alment poeng. Verdensøkonomien kjennetegnes i dag av stor usikkerhet. I Japan er vi avhengig av nesten suicidal oppofrelse fra heroiske arbeidere for å hindre en alvorlig atomkatastrofe. I Saudi Arabia er statsledern og hans nest kommanderende godt oppe i 80-årene. Vi får håpe de slipper unna Alzheimer.

I USA skal det i sommer foregå intense forhandlinger om USAs langsiktige budsjettpolitikk slik at den amerikanske stat ikke misligholder gjelda si i August. Det er selvfølgelig vanskelig å tro på noe annet enn en løsning, men frontene mellom republikanere og demokrater er steile. Noen må gi seg.

I alle disse tilfellene er den menneskelige faktor viktig. Jeg satser på at vi får en ‘happy end’, men som i en god Hollywoodfilm skal vi nok oppleve mye dramatikk før alle brikkene faller på plass. Alt avhenger av at våre ledere klarer å holde tankene klare i det som unektelig ser ut til å bli en het sommer for verdens toppledere.