Kina er i dag verdens industrielle arnested. Faktum er at Kinas økonomiske politikk langt på vei berget verdensøkonomien fra et nytt tilbakeslag i fjor. Med to-sifret vekst i produksjon og inntekter fikk også millioner av kinesere for første gang i sitt liv ta del i noe som ligner på et middelklasseliv. Kina er vår tids økonomiske mirakel.
Fremover er det imidlertid mange grunner til å tro at veksten vil falle ned mot vestlige veksttakter. Det er mye som allerede er utbygget i Kina og vi kan regne med at myndighetene nå vil bremse investeringer enten direkte, ved å bevilge mindre til ulike prosjekter, eller indirekte,via rentehevinger som gjør det dyrere å sette i gang byggeprosjekter.
Økonomer er litt uenige seg i mellom hvor sterk nedbremsingen blir de nærmeste år, men på litt lenger sikt er de lavere vekstater uunngåelig. Dette fordi den kinesiske befolkningen eldes, før den gradvis vil falle. I en artikkel i dagens International Herald Tribune, understrekes det at Kina faktisk er nærmere et vendepunkt enn folk tror.
(http://www.nytimes.com/2011/04/07/world/asia/07population.html?scp=8&sq=china&st=cse)
Kina har som kjent hatt en ’’ett barns politikk’’ i mange år. Forskere tror at man har unngått så mange som 400 millioner fødsler som følge av denne politikken. Dette har spart mange familier en ekstra byrde i tidligere år, men vil i fremtiden gi Kina en like stor mangel på arbeidere.
Noen forskere tror at yrkesbefolkningen i Kina allerede om 5 år vil toppe ut og falle tilbake. Dette vil nødvendigvis innebære at den økonomiske veksten faller raskt tilbake.
Utfordringene med den kommende ’’eldre-tsunamien’’ forklarer også hvorfor den jevne kineser liker å spare mye. Hun vet at hun må leve av sparepengene sine da hun ikke har arvinger nok til å hjelpe seg gjennom alderdommen.