Kinas lange marsj

by | 09. March 2011 | Internasjonal økonomi, Ukategorisert

I disse dager pågår det en kongress som betyr mer for oss enn det norske kommunevalget til høsten: Den ellevte Partikongressen i det kinesiske kommunistpartiet.

Kina er langt unna og føles enda lenger enn langt på en vinterdag i mars. Likevel er det viktig å interessere seg for hva som foregår i verdens viktigste vekstmotor all den tid Kinas vekst har betydd mye for oljeprisen og dermed for norsk økonomi. Også for klima-politikken og for sikkerhets-politikken betyr Kina mye.

Når partiet med stor P samles hvert femte år er det for å stake ut kursen fremover. Den nåværende statsminister Wen Jiabao har vist seg å være en pragmatisk leder som prioriterer økonomisk vekst over det meste annet. I forkant av Partikongressen har han vært ute på nettet og chattet med vanlige kinesere. Dvs, de som kommer seg gjennom den strenge sensuren. Her indikerte han at han i fremtiden ønsket seg noe lavere vekst enn før: 7% BNP-vekst i stedet for dagens 10%, blant annet fordi han ønsker å ta mer hensyn til naturen og unngå for mye eiendomsspekulasjon. Dette ble også vedtatt på Kongressen. En slik nedgang på hele 3 prosentpoeng i den økonomiske veksten høres dramatisk ut, men er antagelig til det beste – også for børsene. Faren for feilinvesteringer og sløsing med ressursene er større når økonomien vokser ganske så ukontrollert som den gjorde i fjor.

Statsministeren hadde også en annen sak på hjertet, inntektsfordelingen.  Daglig er det demonstrasjoner i Kina. Folk protesterer mot korrupsjon, mot at jorda deres stjeles og mot at de selv må slite mens milliardærene florerer. Myndighetene vil fremover prioritere å bedre inntektsfordelingen i håp om å unngå politisk uro og den type oppstandelse vi nå ser i araberlandene.

Spørsmålet er bare om det er nok. Det kinesiske kommunistpartiet har det til felles med føydalsamfunnene i araberverden at det har mistet sin legitimitet. Ingen velbevart kineser tror lenger at Formann Mao eller kommunismen er eller var ufeilbarlige. Selv om noen eldre herrer kan lengte etter gamle dager, så er det å gå tilbake til kommunistisk diktatur ingen farbar vei fremover.

Antagelig det beste vi kan håpe på, for Kinas del, er en generasjon av nye ledere som bringer Kina nok et skritt i retning av et moderne pluralistisk samfunn. Et samfunn som klarer å innfri innbyggernes behov for kombinasjonen av personlig frihet og materiell velstand.  

Oddsene er faktisk ganske gode for at så vil skje. Kina har en sterk utenriksøkonomi og vil trolig fint tåle den senere tids prisoppgang på olje. Den nye generasjonen av ledere er moderne mennesker. De gikk på skoler og universiteter på 1980-tallet, lenge etter Maos død. Datteren til den kommende presidenten i Kina, Xi Jinping, studerer ved et amerikansk universitet.

Likevel vil den nye vekststrategien kunne ramme noen norske næringer. Det nok bli en merkbar vridning fra sement, stål, og aluminium til tjenesteytende næringer i den neste 5 års perioden i Kina. Dessverre ser det ut til at fremskritt for menneskerettighetene lar vente på seg.

Kategorier

Siste innlegg